Arabisk matematikk, betegnelse på den matematiske utvikling som fant sted fra ca. år 800 til midt på 1400-tallet i den arabiske verden. Fremkomsten av islam som kulturell og økonomisk makt på 600–700-tallet er en avgjørende hendelse i historien, og falt sammen med en åndelig og materiell nedgangstid i Europa. Islam som politisk makt omfattet store områder i Nord-Afrika, mesteparten av Spania, Tyrkia og strakte seg helt til Kina mot øst. Verdens kulturelle tyngdepunkt flyttet fra Alexandria til Bagdad. Harun al-Rashid, som regjerte fra 786, oppmuntret til lærdom og vitenskap og gav støtet til at greske klassikere ble oversatt til arabisk. Det er av største betydning at fremragende arabiske matematikere oversatte verkene til Evklid, Arkimedes og Appolonios til dette språket. Disse og andre verk fra gresk matematikk hadde ellers gått tapt, men ble tilgjengelige i Europa under renessansen, da de igjen ble oversatt fra arabisk til latin.

Det har inntil nylig vært en vanlig oppfatning at bevaringen og overleveringen av greske tekster har vært arabernes største fortjeneste. Nyere forskning viser at dette er grunnleggende feil, og at arabisk matematikk var nyskapende og på avgjørende vis la grunnlaget for de store gjennombrudd som skjedde på 1600 tallet i europeisk matematikk.

Al-Kwarizmi (ca.780–850) og hans etterfølgere, der al-Kharaji (953–1029) var den fremste, etablerte algebra som en selvstendig matematisk disiplin. Dette var et revolusjonerende brudd med gresk matematikk, som i hovedsak var geometrisk. Omar Khayyam (1048–1131), også kjent som forfatter av diktsamlingen Rubaiyat , gav fullstendige løsninger av tredjegradsligninger med metoder som hadde stor innflytelse på Fermat 600 år senere. Sharaf al-Tusi (1135–1213) utviklet en form for algebra som hadde til hensikt å studere kurver ved hjelp av ligninger, og la dermed grunnlaget for det vi i dag kaller algebraisk geometri. Det er en direkte linje fra al-Tusis metoder frem til Newton og Leibniz og differensialregningens oppdagelse på 1600-tallet.

Al-Kwarizmi, Omar Khayam og Sharaf al- Tusi er alle persiske vitenskapsmenn som skrev på arabisk.

I Midtøsten brukte man arabisk på samme måte som de brukte latin i Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.