Arabisk filosofi fikk for alvor vind i seilene med den omfattende oversettelsen av gresk filosofi til arabisk som begynte omkr. 800 og varte i ca. 200 år, og som dannet basis for en syntese av Aristoteles og nyplatonske strømninger. Al-Kindi (død etter 870) var mest preget av nyplatonisme, mens Al-Farabi (875–950) for det meste bygget på Aristoteles.

Den mest kjente arabiske filosofen er imidlertid Avicenna (980–1037), hvis filosofi det ennå blir undervist i ved islamske læresteder. Han delte virkeligheten inn i kontingent og nødvendig væren og utviklet en teori hvor han skilte mellom essens og eksistens. Slik skapte han et filosofisk system der han kunne reformulere det islamske dogmet om skapelsen ved å omforme den nyplatonske lære om emanasjonen og Aristoteles' skille mellom form og stoff. Han hadde stor innflytelse på europeisk skolastisk filosofi i middelalderen.

Averroës (1126–98) skrev en rekke kommentarer til Aristoteles og avviste bl.a. Avicennas skille mellom essens og eksistens. Han ble angrepet av Thomas Aquinas (i De Unitate Intellectus) for å hevde at også det passive, og ikke bare det aktive intellekt var uforgjengelig og evig.

Mange fremstillinger av islamsk filosofi er skrevet på europeiske premisser, og stopper med Averroës. I sin bok Eurosentrismen tar Samir Amin et oppgjør med dette perspektivet, og gir en god fremstilling av utviklingen frem til renessansen.

Araberne er for øvrig kjent for sine betydelige bidrag til vitenskapens utvikling, ikke minst innen kjemi og matematikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.