Augustus-alteret på Herculaneum
Apeks-tegnet i bruk på Augustales' grav

Apeks eller apex var et tegn brukt av romerne for å markere vokallengde i latin.

Faktaboks

Uttale
ˈapeks
Etymologi
av latin apex, -picēs merke som indikerer lang vokal (Quintilian Inst. I. 7. 2)
Også kjent som

apex

Opprinnelig ble tegnet kalt fordoblingsmerke («geminātiōnis nota», «signum geminandī» eller varianter av disse) eller «sīcīlicus» (av «sīcīl», «sigd», pluss «-icus», altså «sigdaktig»). Det er vanskelig å fastslå når tegnet fikk navnet «apex», men det skjedde en gang før Quintilian, som levde 35–100 etter vår tidsregning.

Form

Tegnet gjengis i dag vanligvis som en akutt aksent (á, aigu), men dette samsvarer dårlig med hvordan apeks ser ut i inskripsjoner: Apeks-tegnene var gjerne veldig slanke, ofte runde i formen, og ble stort sett plassert oppe til høyre for bokstaven. Dessuten var apekstegnene ofte svært lange, fra halve bokstavlengden til mer enn hele bokstavlengden. Det eldste daterte eksempelet på en apeks er «ᴍᴠ̉ʀᴠᴍ» fra 104 før vår tidsregning; tegnet hadde da form som en sigd. Tegnet var en romersk oppfinnelse, brukt for å markere bokstavfordobling.

Bruk

Quintilian skrev om tegnet (Inst. I.7.2) at «Det er meningsløst å plassere en apeks over alle lange stavelser, siden lengden av [stavelsene] til selve ordene som skrives er åpenbar, men av og til er det nødvendig å gjøre det når den samme bokstaven har ulik betydning ettersom den er forkortet eller utdradd; slik betyr ‹malus› enten ‹epletre› eller ‹mann som ikke er god›, adskilt med apeks.» Quintilians mening ble nedtegnet minst et par århundrer etter at praksisen med å markere vokallengde var veletablert. Praksisen er godt dokumentert ved tusenvis av inskripsjoner, men det er bare et fåtall bevarte tekster som har samtlige lange vokaler markert.

Bruken av apeks var ikke grammatikalsk konsekvent, og det ser ut til at det også ble brukt for markere vokalens farge og karakter. Den amerikanske lingvisten Revilo P. Oliver skriver blant annet «I think it likely, therefore, that many apices which we regard as capricious, were placed à bon escient and for reasons which would be readily intelligible to us, if we knew precisely what pronunciations were current among the author’s contemporaries.»

For øvrig bør det bemerkes at apeks vanligvis ikke ble plassert over lang ɪ. I stedet valgte man heller å forlenge bokstaven, som for eksempel i «ᴏ́ʀɴᴀ́ᴍᴇɴᴛIꜱ»; en annen praksis var å skrive «ᴇɪ», fortsatt lest som lang «i», ikke som «ei».

Før apeks ble vanlig var det normalt å fordoble vokalen i stedet, slik at man fikk «ꜰᴀᴍᴀᴀ ᴍᴀɢɴᴀᴀ» eller «ᴍᴀʀᴄᴏᴏ» for det som senere hadde blitt skrevet «ꜰᴀᴍᴀ́ ᴍᴀɢɴᴀ́» eller «ᴍᴀʀᴄᴏ́» (i dag er dette standardisert til «fāmā magnā», «Mārcō»). Man kjenner til vokalfordobling i hvert fall så tidlig som 132 fvt., og praksisen skal ifølge samtidens skribenter ha vært utdatert rundt 75 fvt.; bruken overlevde derimot til i hvert fall en plass mellom år 312 og 323 evt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Hovedkilder

  • Oliver, Revilo P. (1966). «Apex and Sicilicus». The American Journal of Philology, bd. 87 (№ 2, april 1966), ss. 129–170.
  • Ward, Ralph L. (1962). «Evidence for the Pronunciation of Latin (Continued)». The Classical World, bd. 55 (№ 9, juni 1962), ss. 273–275.

Øvrige kilder

  • Gaffiot, Félix (1934). Dictionnaire Illustré Latin–Française. Hachette. Åpent tilgjengelig via micmap.org.
  • Krogsæter, Tor-Ivar (2015). Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid. Tromsø: UiT Norges arktiske universitet. Se ss. ⅩⅢ–ⅩⅤ: «Forkortelser og om latinen».
  • Lewis, Charlton T. & Short, Charles (1879). A Latin Dictionary. Oxford: Clarendon Press. Åpent tilgjengelig via Perseus Digital Library.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg