apartheid

Grobunnen for apartheid var en lang tradisjon av rasistisk koloni-tenkning, men den spesielle apartheid-varianten tok form i 1930- og 1940-årene som et biprodukt av en framvoksende høyreradikal boer-nasjonalisme. Inspirert av kalvinistisk teologi og nasjonalistiske tankesett om Guds utvalgte folk, utviklet framtredende intellektuelle boere en kvasireligiøs doktrine om at boerne eller afrikaanerne (etterkommere av nederlandske, franske og tyske innvandrere) som et eget volk. Hver folkegruppe – definert gjennom felles språk, kultur og historisk fellesskap – skulle utvikles hver for seg.

Denne ideologien ble populær hos hvite som følte seg utsatt med de store sosiale og økonomiske omveltningene i Sør-Afrika på 1930- og 1940-tallet. Industrivekst og urbanisering førte til press på tradisjonelle posisjoner og privilegier. Inspirert av fascistiske strømninger og datidens europeiske og amerikanske ideer om rasehygiene, ble apartheid et viktig mobiliseringskort for frustrerte hvite afrikaaner-velgere. Troen på at de var Guds utvalgte folk sammen med løfter om beskyttelse mot trusselen fra billig svart arbeidskraft og en «engelsk» storkapital ga valgseier for Nasjonalistpartiet i 1948.

De første apartheidlovene dreide seg også først og fremst om å stramme til raselovgivningene. Det ble forbud mot seksuelt samkvem og ekteskap mellom personer fra ulike rasegrupper, og en befolknings- og bostedslovgivning som delte alle sørafrikanere inn i fire grupper: hvite, indere, fargede og afrikanere (bantuer i lovverket). Dette innebar at alle borgere måtte klassifiseres etter rase og at alle byer og tettsteder måtte fysisk inndeles etter rase. Millioner av afrikanere ble tvangsflyttet som følge av dette. Passlover skulle gjøre det mulig å hindre at afrikanere oppholdt seg i hvite områder uten særskilt tillatelse. Over 20 millioner afrikanere har gjennom årene blitt arrestert og dømt for brudd på disse lovene.

Dette ble fulgt opp av lover som formelt definerte at tilgang til offentlige fasiliteter ble regulert av rasetilhørighet. Slik ble alt fra offentlige toaletter til billettluker og transport rasedelt og med langt dårligere tilbud til den svarte flertallsbefolkningen. Tilsvarende kom det endringer i utdanningslovverket som påla separat undervisning og separate pensum for de ulike folkegruppene. I arbeidslivet ble det innført lover og reguleringer som reserverte stillinger for hvite.

Et annet sett lover tok sikte på å hindre politisk opposisjon og styrke Nasjonalistpartiets posisjon. Slik ble først kommunistpartiet og senere African National Congress (ANC) forbudt. Det ble forbudt å ha medlemmer fra flere raser i samme parti, og passiv motstand mot apartheid ble definert som forbrytelse. Utover på 1960-tallet kom en serie sikkerhetslover som gjorde straff for politisk motstand strengere og gjorde det mulig å fengsle overtredere uten lov og dom.

Et tredje sett lover skulle legge grunnlaget for at afrikanerne kunne deles inn i til sammen ti ulike etniske grupper som hver skulle ha sitt eget reservat, eller bantustan. Disse var geografisk definerte områder på landsbygda og utgjorde tilsammen rundt 13 prosent av det sørafrikanske landarealet. Disse skulle i tråd med ideologien om «separat utvikling» ha indre selvstyre og etter hvert bli egne stater. Tre av reservatene – Transkei, Ciskei og Bophuthatswana – fikk etter hvert tildelt slik status som selvstendige. De fargede og indiske minoritetene fikk egne rådgivende forsamlinger.

Apartheid kom etter hvert under stadig sterkere press. Motstanden fra 1950-årene ble knust og gjorde 1960-tallet til et stillhetens tiår i kampen mot apartheid. Men utover på 1970-tallet skulle dette endres. Først med framveksten av nye fagforeninger og streikeaksjoner i gruvene og industrien. Deretter kom skoleelevenes motstand fra 1976 – kjent som Soweto-opprøret etter navn på bydelen utenfor Johannesburg der opprøret startet. Dette fortsatte med store masseaksjoner på 1980-tallet.

Samtidig, og nært tilknyttet, måtte myndighetene hanskes med et annet dilemma: hvordan balansere mellom ønsket om politisk segregering og plassering av folkeflertallet i reservater med økonomiens behov for tilgang på billig afrikansk arbeidskraft? Det siste førte til at afrikanerne alltid ville være i flertall i de hvite byene og industriområdene – selv om de var plassert midlertidig i egne «townships».

Nasjonalistpartiet svarte på disse utfordringene med kombinasjon av forsterket undertrykkelse – som unntakstilstand på midten av 1980-tallet – og liberalisering på enkelte områder. Blant annet ble passlovene opphevet, det ble lettelser og større rettigheter for afrikanere bosatt i townships og egne kamre for de indiske og fargede minoritetene i parlamentet. Dette førte ikke fram, og etter hvert vokste det fram mer reformvillige krefter i Nasjonalistpartiet. Med valget av Frederik Willem de Klerk som partileder i 1989 ble skrittet tatt fullt ut med avskaffelse av mange apartheidlover, løslatelse av Nelson Mandela og opphevelse av forbudet mot ANC og andre ulovlige organisasjoner. Dette banet vei for forhandlinger om en grunnlov og stemmerett for alle ved frigjøringsvalget i 1994.

Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon ble opprettet i 1995 for å avdekke grusomhetene fra apartheidperioden, tildele amnesti på visse vilkår til de ansvarlige og gi kompensasjon til ofrene. Kommisjonen bidro sterkt til at apartheid langt på vei ble lagt død som politisk ideologi. Arven fra apartheid gjennom stor fattigdom og sterk ulikhet mellom fattig og rik, og mellom folkegruppene, skulle likevel vare ved.

• ANC – African National Congress
• Sør-Afrikas historie

• Tore Linné Eriksen, Sør-Afrikas historie: førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring, Portal Forlag 2016
• Saul Dubow, Scientific racism in modern South Africa, Cambridge University Press 2016
• Dan O'Meara, Forty Lost Years: The Apartheid State and the Politics of the National Party, 1948–1994, Ohio University Press 1997
• Deborah Posel, The Making of Apartheid 1948–1961: Conflict and Compromise, Clarendon Press 1991