Antirefleksbelegg er et tynt lag som legges på linser, briller, solceller eller annet optisk utstyr for å minske lysrefleksjonen.

Et vanlig brukt materiale for antirefleksbelegg er magnesiumfluorid, som kan legges på linsen ved pådamping.

Den vanligste typen antirefleksbelegg virker ved hjelp av destruktiv interferens (se figur). Lyset som faller inn mot linsen vil reflekteres delvis av overgangen fra luft mot antirefleksbelegget, og delvis av overgangen fra antirefleksbelegget til linsen. Disse refleksjonene vil interferere destruktivt hvis ganglengdeforskjellen er en halv bølgelengde. For normalt innfall betyr det at antireflekslaget må være en kvart bølgelengde tykt.

Vi har da antatt at brytningsindeksen til antirefleksbelegget ligger mellom den for linsen og den for det omkringliggende mediet. Denne typen antirefleksbelegg virker best dersom brytningsindeksen er \( \sqrt{n_0n_1} \), der \( n_0 \) er brytningsindeksen til det omkringliggende mediet (vanligvis luft med \( n_0=1 \)), og \( n_1 \) er brytningindeksen til linsen. Dette prinsippet for antirefleksbelegg er det samme som brukes i såkalte kvartbølgetransformatorer for transmisjonslinjer.

Antirefleksbelegg kan også lages av flere tynne lag der annet hvert lag har høy brytningsindeks og annet hvert har lav brytningsindeks. Da får man en rekke delvise refleksjoner som interfererer, og man kan oppnå bedre utslukning over et større bølgelengdeområde.

Selv med antirefleksbelegg vil for eksempel briller gi en svak, blålig refleks. Dette er fordi antirefleksbelegget er laget for å hindre refleksjon av lyset det vanligvis er mest av, nemlig gult. Når det blir destruktiv interferens for gult lys, blir det ikke nødvendigvis destruktiv interferens for andre farger, siden de har andre bølgelengder. Hvor godt antirefleksjonsbelegget fungerer, vil også være avhengig av innfallsvinkelen til lyset.

Det er også mulig å lage antirefleksbelegg som ikke virker ved interferens, men ved å ha kontinuerlig økende brytningsindeks fra det omkringliggende mediet til linsen. Dermed minsker man refleksjonen som oppstår på grunn av en brå overgang fra lav til høy brytningsindeks eller omvendt.

Fordi denne typen antirefleksjonsbelegg ikke er basert på inferferens, kan de virke for et bredt bølgelengdeområde og for varierende innfallsvinkler. De kan imidlertid være vanskelig å realisere dersom det omkringliggende mediet er luft (som har brytningsindeks lik 1). Dette er fordi det ikke finnes egnede, gjennomsiktige, naturlige faste stoffer med brytningsindeks nært 1.

Et alternativ kan være å lage et nanostrukturert materiale der den effektive brytningsindeksen til en viss grad kan skreddersys, men ofte på bekostning av tap av lysstyrke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.