Antiferromagnetisme, form for magnetisme, først påvist av L.-E.-F.Néel i 1930- og 1940-årene.

Antiferromagnetiske materialer har en ordnet fordeling av de magnetiske momentene. En del paramagnetiske materialer vil ved avkjøling under en viss (kritisk) temperatur, Néel-temperaturen, TN, gå fra en tilstand hvor de magnetiske momenter er uordnet i rommet til å være antiparallelle, i gjennomsnitt slik at det ikke blir noen netto magnetisering. For at denne anordningen av momenter skal inntreffe, må det være mekanismer for informasjonsutveksling på atomært nivå. En forutsetning for ordnet magnetisme er paramagnetisme (helt eller delvis lokaliserte uparede elektroner) ved høyere temperatur. Dette finner man for forbindelser med innskuddsmetallene (3d, 4d, og 5d) og med lantanoider (4f) og actinoider (5f). Ordningstemperaturen avhenger av hvor mange og hva slags type elektroner det er snakk om (d versus f) og av detaljer i interatomære forhold. Avhengig av forbindelsen kan TN ligge i intervallet mellom noen milli-Kelvin og 1000 °C. Mer kompliserte antiferromagnetiske spinnarrangementer er oppdaget etter 1960-årene, blant annet heli- (spiral-) magnetisme. Eksempler på antiferromagnetiske forbindelser er FeO, CoO og NiO.

Antiferromagnetiske materialer har, i motsetning til ferro- og ferrimagnetiske materialer, knapt noen praktiske anvendelser. L.-E.-F. Néel (f. 1904) fikk Nobelprisen fysikk i 1970 for påvisning av antiferromagnetisme, og C. G. Shull fikk samme pris i 1994 for å ha synliggjort antiferromagnetiske strukturer ved nøytrondiffraksjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.