Antifascismen har sin opprinnelse i mellomkrigstidens Tyskland, og sprang ut ifra Tysklands kommunistiske parti (KPD) i 1932 som et forsøk på å danne bred motstand i venstresiden mot nazismens fremvekst. Dette resulterte i organisasjonen Antifaschistische Aktion, som skulle bedrive direkte motstand mot fascismen og kapitalismen.
Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland etter parlamentsvalget i 1933 førte til at hans parti (NSDAP) gjennomførte en svært systematisk og organisert forfølgelse av sosialdemokrater og kommunister, med vold, fengslinger, drap og mange i eksil som resultat. Dette skapte en sjokkeffekt på arbeiderbevegelsen i hele Europa, og mante fram en sterk opplevelse av at arbeiderbevegelsen og sosialister av ulike avskygninger måtte føre en felles kamp overfor trusselen fra høyre.
Fascismen ble ansett som et fenomen som gjennomsyret alle borgerlige partier, og ble også knyttet til kapitalismen som system. Det politiske spekteret i Europa var på denne tiden høyst polarisert mellom kommunismen på den ene siden og nazismen og fascismen på den andre. Dette gjorde at arbeiderbevegelsens mobilisering mot nazismens vekst ble en kamp om egen eksistens. Antifascismen var dermed i sin opprinnelse en bevegelse som samlet den politiske venstresiden mot en felles fiende.
I Norge førte Hitlers og NSDAPs maktovertakelse i januar 1933, og stiftelsen av Nasjonal Samling (NS) under ledelse av Vidkun Quisling noen måneder senere, til at både Det norske Arbeiderparti (DNA) og Norges kommunistiske parti (NKP) mobiliserte retorisk og i propaganda, og førte en klar aktivistisk linje. Mobiliseringen førte til skjerpet fienderetorikk mot den borgerlige siden, men også til en del demonstrative, fysiske aksjoner i offentlige rom og bruk av organisatoriske former og propaganda etter tysk modell. For både DNA og NKP framstod fascismen nå som en overhengende fare. Ingen av partiene oppfordret til eller støttet voldshandlinger mot fascismen, og det kom ikke i stand militante organisasjoner, men ungdommer i begge partier søkte bevisst å forstyrre og ødelegge NS-møter. Det kom til voldelige sammenstøt, også mellom sosialistisk ungdom og ungdom som tilhørte partiet Høyre. DNA, og ikke minst Oslo Arbeiderparti, stilte seg bak agitasjon og store folkemøter.
Siden antifascismen eksisterte i kraft av å være en motreaksjon, svant den hen etter de alliertes seier over nazismen og fascismen etter andre verdenskrigs avslutning i 1945. Sovjetunionen benyttet seg imidlertid av antifascismen som et virkemiddel for å skape et kollektivt minne av seieren over nazismen, og fremmet det som en sentral del av den sovjetiske identiteten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.