antennemine

Artikkelstart

Antennemine var en forankret kontaktmine som kunne legges på forhåndsbestemte dybder under havoverflaten. Minen var utstyrt med en kobberantenne. Når et skips stålskrog kom i berøring med antennen, oppsto galvanisk strøm, som utløste minens tennmekanisme og fikk minen til å eksplodere.

Kontaktminer ble først produsert i USA i 1917 og var spesialkonstruert for de alliertes minesperring i Nordsjøen under første verdenskrig. Den amerikanskproduserte Mk 6 antenneminen var utstyrt med en rundt 30 meter lang kopperantenne som ved hjelp av en flottør strakte seg fra minen og oppover i sjøen, gjerne helt opp til overflaten. To versjoner av minen, Mk 6 mod 3 og Mk 6 mod 4, hadde antenner som strakte seg henholdsvis 30 og 15 meter nedover i vannet under minen.

Antenneminen var effektiv både mot overflatefartøyer og undervannsbåter. Mk 6 mod 3 og 4 var spesielt konstruert for å virke mot undervannsbåter og kunne dekke en dybdekorridor må mellom 45 og 60 meter. Datidens undervannsbåter opererte sjelden dypere enn 60 meter. Det innebar at antenneminen i praksis dekket hele dybden en ubåt opererte på. For å kunne senke eller ødelegge en undervannsbåt på en avstand av 30 meter hadde minen en ladning på 136 kilo TNT.

Antenneminer ble etter første verdenskrig tatt i bruk i de fleste lands mariner. I den amerikanske marinen var Mk 6 i aktivt bruk så sent som i 1978, og inngikk i marinens minebeholdning helt fram til 1985.

I dag er antenneminer i praksis ikke lenger i bruk, selv om de fortsatt inngår i enkelte lands minebeholdninger. Årsaken er en kombinasjon av at moderne undervannsbåter kan operere på mye større dyp, og at utviklingen av forskjellige typer influensminer dekker et mye større område per mine, noe som gjør at et gitt havområde kan dekkes av et mye færre antall miner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg