For de høyeste frekvensene med bølgelengder mindre enn ca. 0,1 m (mikrobølgefrekvenser) benyttes som oftest en form for parabolantenne. En slik antenne består av et metallspeil formet som en omdreiningsparaboloide. Diameteren til speilet må være mye større enn bølgelengden. I brennpunktet for paraboloiden plasseres en hornantenne montert i forlengelsen av en bølgeleder og som bestråler metallspeilet. Energien fra antennen blir da sendt ut i en smal strålebunt omtrent som lyset fra en lyskaster. Alternativt kan en subreflektor plasseres i brennpunktet. Denne bestråles av en hornantenne plassert i sentrum av speilet, og subreflektoren reflekterer strålene mot metallspeilet. Dette kalles en Cassegrain-antenne og er mye benyttet i satellittsamband. Parabolantenner blir også benyttet i radiolinjer. Disse antennene er svært direktive. Over kortere avstander (noen få mil) vil derfor en betydelig del av utstrålt energi treffe den mottakerantennen som senderantennen er rettet inn mot. Utstrålt effekt kan derfor være lav, for enkelte radiolinjesamband ned mot 0,1 watt. Satellittsamband over store avstander krever langt større effekter.

Antenner for frekvenser med bølgelengder fra 0,1 til 10 m (UHF og VHF) bygges som oftest opp med dipolantenner som grunnelement. Dipolantennen består av en rett leder avbrutt på midten der energien blir tilført. Antennen gir resonans når lengden er omtrent en halv bølgelengde, og strålingen har maksimum på tvers av antennen. Bølgene fra dipolantennen er polarisert, slik at det elektriske feltet er parallelt med antennetråden, mens magnetfeltet ligger i plan vinkelrett på tråden. Senderantenner for fjernsyn og FM-radio bygges gjerne ved å plassere dipolantenner i et rektangulært mønster, en såkalt array-antenne. Dipolene mates fra den samme senderen. Slike antenner kan lages med god direktivitet, og retningen på utstrålt effekt kan eventuelt styres elektronisk ved å variere amplitude og fase på matesignalet til de ulike dipoler. Dersom dette foregår kontinuerlig, kalles det elektronisk scanning. Vanlig sendereffekt for slike antenner brukt til TV- og FM-kringkasting kan være 5–10 kW. Dette frekvensbåndet brukes også i mobilradiosystemer, og senderantennene på basisstasjonene er på tilsvarende måte bygd opp av dipolantenner.

For lavere frekvenser med bølgelengder 10–10 000 m (lang-, mellom- og kortbølge) brukes senderantenner mest til kringkasting over lange avstander og med store effekter. For lang- og mellombølge (bølgelengder større enn 200 m) brukes en vertikalantenne, som er en rett leder montert loddrett opp fra jordoverflaten og som ideelt skal ha en høyde på 1/4 bølgelengde. En slik antenne er tilnærmet rundstrålende. Et eksempel er mellombølgeantennen på Kvitsøy kringkaster som er 115 meter høy og sender med en effekt på 1200 kW. Senderantenner for kortbølgekringkasting kan være bygd opp som en matte av dipoler hengt opp mellom høye master. Denne antennen har god retningsvirkning. Utstrålt effekt kan komme opp i 500 kW.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.