Anke er et ordinært rettsmiddel som brukes for å få en sak brakt inn for en høyere rett etter at den er avgjort i en lavere rett. Reglene for anke er forskjellige for sivile saker og straffesaker.

Alle straffesaker som fremmes for domstolene, starter i tingretten som avsier dom.

Både den som domfelles og påtalemyndigheten kan inngi anke over dommen. Den som er fornærmet i en straffesak, har ikke selvstendig ankeadgang over straffekravet, men kan anke erstatningsavgjørelser etter reglene for sivile saker. Den som er frifunnet, kan som hovedregel heller ikke anke over frifinnelsen.

Anke over dommer i tingretten går til lagmannsretten. Det kan ankes over alle sider ved avgjørelsen, således bevisbedømmelsen (også vedrørende spørsmålet om tiltalte er skyldig), saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen og eventuell inndragning.

Ankeadgangen er noe begrenset på den måten at det for mindre alvorlige saker, der det bare er ilagt en bot eller inndragning, er nødvendig med samtykke av lagmannsretten for å få anken behandlet. Slikt samtykke skal bare gis hvis saken er spesiell eller har prinsipiell betydning.

Lagmannsretten har også adgang til å nekte videre behandling av en anke ved skriftlig begrunnet beslutning når den finner det klart at anken ikke vil føre frem, og strafferammen i saken ikke er over seks år. Det er et vilkår at en slik saksbehandling fremstår som forsvarlig, og at det foretas en reell ankeprøving. Lagmannsrettens behandling av slike anker kalles «ankesiling».

Den domfelte har et absolutt krav på lagmannsrettsbehandling ved muntlige forhandlinger der saken gjelder et lovbrudd som etter loven kan medføre en straff på fengsel i mer enn seks år. Det avgjørende er ikke hvilken straff som er ilagt i den konkrete saken, men den lengste strafferamme som loven åpner for. Skyldspørsmålet i slike saker avgjøres normalt av en jury.

Lagmannsrettens dom kan påankes til Høyesterett. Anken kan ikke grunnes på feil vedrørende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anke til Høyesterett kan med andre ord bare gjelde saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen samt eventuell inndragning. En anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen kan medføre at lagmannsrettens dom oppheves slik at skyldspørsmålet må prøves på nytt der. En anke over straffeutmålingen kan også omfatte omfanget av et lovbrudd (for eksempel hvor mye for fort man har kjørt), men det skjer ikke ofte at Høyesterett fraviker lagmannsrettens bevisresultat for det faktiske forhold. Dette blant annet fordi all ankeforhandling i Høyesterett skjer ut fra saksdokumenter og ikke direkte vitneførsel.

En anke til Høyesterett går først til Høyesteretts ankeutvalg, som må gi samtykke for at anken skal kunne fremmes for Høyesterett. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få anken prøvet i Høyesterett. I tillegg til dette må Høyesterett behandle anker over dommer fra lagmannsretten der den tiltalte ble frifunnet i tingretten, med mindre ankeutvalget ved begrunnet beslutning enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem. Den kan da avgjøres ved ankenektelsesbeslutning etter skriftlig behandling.

I straffesaker er ankefristen normalt 14 dager fra partene blir kjent med en dom. For påtalemyndigheten starter ankefristen å løpe når dommen kommer frem til den som har tatt ut tiltalebeslutningen, men vil aldri være lengre enn fire uker etter at den aktor som møtte i retten er kjent med dommen. For den domfelte er det et vilkår for at fristen skal begynne å løpe at dommen er formelt forkynt for vedkommende.

Ingen dommer er rettskraftige før ankefristen er utløpt eller begge parter har vedtatt dommen. Straffedommer har aldri partiell rettskraft, slik at hele saken må være avsluttet før noen skal regnes som domfelt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.