Innenfor morfologien virker gjerne analogidannelse slik at ord som har avvikende eller uregelmessige former, overtar regelmessige former etter mønster av flertallet av formene i en gitt kategori.
Et eksempel på en morfologisk analogidannelse er bruken av den regelmessige formen ‘gamlere’ for den korrekte, uregelmessige bøyningen ‘eldre’. Dette er et svært vanlig fenomen i barns språkutvikling, og skjer i analogi med at regelmessige komparativformer i norsk dannes ved å legge til endelsen -ere på grunnformen, som i ‘smalere’ eller ‘høyere’.
I mange dialekter i norsk er den uregelmessige formen ‘eldre’ blitt erstattet av en regelmessig form tilsvarende ‘gamlere’ i voksenspråket.
På samme måte er det ikke uvanlig å høre barn si ‘blimte’ og ‘væmte’, der de sammensatte verbene ‘å bli med’ og ‘å være med’ gjennom analogi med andre infinitivsformer som slutter på -e er blitt oppfattet som verbene ‘å blime’ og ‘å væme’. Her er altså den siste lyden i preposisjonen ‘med’ avgjørende for at analogien skal oppstå.
I analogi med for eksempel ‘å lime’, får disse nye analogidannede verbene en svak bøyning som i ’blimte’ og ’væmte’. Når et barn generaliserer et mønster i språket til å gjelde også former som ikke hører hjemme i det mønsteret i standardspråket, kalles det overgeneralisering.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.