Analogidannelse er en prosess i språks utvikling og endring, der en ny form dannes etter et allerede eksisterende mønster. En endring kan skje i analogi med andre ordformer eller strukturer som på en eller annen måte oppfattes som relevant for det gjeldende ordet. Det mønsteret som er utgangspunktet for endringen har gjerne en viss utbredelse i språket.

Analogidannelse er en av de viktigste mekanismene i måten språk endres på, og er et grunnleggende fenomen innen lingvistikken. Særlig innen morfologien er analogidannelser en vanlig og nyttig forklaringsmodell for endringer i bøyningsmønstre.

Innenfor morfologien virker gjerne analogidannelse slik at ord som har avvikende eller uregelmessige former, overtar regelmessige former etter mønster av flertallet av formene i en gitt kategori.

Et eksempel på en morfologisk analogidannelse er bruken av den regelmessige formen ‘gamlere’ for den korrekte, uregelmessige bøyningen ‘eldre’. Dette er et svært vanlig fenomen i barns språkutvikling, og skjer i analogi med at regelmessige komparativformer i norsk dannes ved å legge til endelsen -ere på grunnformen, som i ‘smalere’ eller ‘høyere’.

I mange dialekter i norsk er den uregelmessige formen ‘eldre’ blitt erstattet av en regelmessig form tilsvarende ‘gamlere’ i voksenspråket. 

På samme måte er det ikke uvanlig å høre barn si ‘blimte’ og ‘væmte’, der de sammensatte verbene ‘å bli med’ og ‘å være med’ gjennom analogi med andre infinitivsformer som slutter på -e er blitt oppfattet som verbene ‘å blime’ og ‘å væme’. Her er altså den siste lyden i preposisjonen ‘med’ avgjørende for at analogien skal oppstå.

I analogi med for eksempel ‘å lime’, får disse nye analogidannede verbene en svak bøyning som i ’blimte’ og ’væmte’. Når et barn generaliserer et mønster i språket til å gjelde også former som ikke hører hjemme i det mønsteret i standardspråket, kalles det overgeneralisering.

Språkformer dannet ved hjelp av analogi kan også befeste seg i et språk over tid, og analogidannelser kan bidra til at grammatikken i et språk blir mer regelmessig.

Et eksempel på en analogidannelse som har blitt en del av standardspråket i deler av Norge er den svake bøyningen av verbet ‘å lese’, som i dag er ‘leste’. I eldre norsk og nynorsk har ‘å lese’ en sterk bøyning, nemlig ‘las’ i preteritum. På samme måte har ‘kuer’ som flertallsform av ‘ku’ etablert seg i mange norske dialekter, selv om den sterke formen ‘kyr’ også er utbredt.

Hyppighet i bruk har mye å si for hvorvidt endringer ved hjelp av analogidannelse befester seg i en språkgruppe eller ikke. Hvor mye et ord brukes, som gjerne kalles frekvens, er en viktig faktor i analogidannelse, da ord som er svært frekvente er mer robuste mot påvirkning av analogi. Dersom ord med uregelmessige bøyninger av ulike grunner blir mindre frekvente er sjansen større for at de kan få nye, regelmessige former gjennom analogi.   

Folkeetymologi, et fenomen der sjeldne ord blir helt eller delvis omdannet under påvirkning fra mer vanlige ord, er også et eksempel på analogidannelse.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.