Man taler om analogisk rettsanvendelse når en rettsregel blir anvendt på et beslektet tilfelle som ikke går direkte inn under vedkommende rettsforskrift. Bruk av analogi er et utslag av grunnsetningen om at like tilfeller bør behandles likt og gir uttrykk for en tendens i retning av å oppnå harmoni og sammenheng i rettssystemet. Grensen mellom analogi og utvidende tolkning er flytende. Forskjellen angis i alminnelighet å være følgende: Det foreligger utvidende tolkning når man korrigerer lovens ord ved å legge til grunn det som, tross en mindre nøyaktig ordbruk, må antas å være lovstedets virkelige mening. Ved analogi derimot søker man et mer omfattende rettsprinsipp (ratio juris) som angjeldende lovbud må ansees som et utslag av, og anvender deretter dette prinsipp i lignende forhold selv om det er på det rene at lovgiveren ikke har hatt disse for øye. Det har vært antatt at analogi er utilstedelig når det gjelder anvendelse av straffebud (til skade for tiltalte), jfr. bestemmelsen i Grunnlovens § 96 om at «Ingen kan dømmes uten etter lov», men rettspraksis har stilt seg temmelig fritt i denne henseende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.