Ammonoidea, utdødd underklasse i klassen Cephalopoda (blekkspruter). Kroppen var dekket av et kalkskall, som regel spiralsnodd i et plan. Etterhvert som dyret vokste, ble skallet inndelt i et beboelseskammer og en serie av gassfylte kamre lenger bak som gjorde at blekkspruten kunne holde seg svevende i vannmassene på samme måte som den nålevende Nautilus.Disse kamrene ble avsnørt av skillevegger som hos ammonittene viser en stadig mer innviklet form. Denne utviklingen gikk raskt, og sammen med at de hadde stor utbredelse og stor diversitet, er dette grunnen til at ammonitter er gode ledefossiler.

Størrelsen varierte fra 1 cm til 2,5 m i diameter. Et viktig anatomisk trekk som skiller ammonittene fra andre skallbærende blekkspruter er at sipho (en kanal som forbinder alle kamrene) ligger langs ytterkanten av skallet; hos nautiloideer ligger den midt i kroppen. Ammonittene utviklet også sterkere ytre skulptur (knotrer og ribber) enn de stort sett glatte autiloideene. De hadde også ofte et lokk som kunne stenge skallåpningen. De ser ut til å være nærmere beslektet med ti-armede blekkspruter enn de er til Nautilus.

De første ammonittene opptrer i devon, de siste i slutten av kritt. Ammonittene er meget viktige ledefossiler, særlig i mesozoikum. Triasperioden er delt inn i 32 biosoner, karakterisert ved hver sin ammonittart. Flere ganger, bl.a. ved slutten av perm-tiden, døde nesten alle ammonittene ut, men de få som overlevde utviklet seg raskt til nye arter og slekter.

I Norge er ammonitter kjent fra mesozoikum på Svalbard, og fra jura-krittlagene på Andøya, og fra kontinentalsokkelen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.