ambar

I skriftlige kilder omtales ambaren for første gang i Christen Jensens Glosebog fra 1646. Det heter her at gjetergutter brukte den til å bære med seg mat i. Ambaren ble dessuten brukt til smør som ble sendt til brylluper eller begravelser. Da ambar er et fremmedord som har kommet inn i norsk via tysk, er det rimelig å anta at selve gjenstanden var kjent i Norge allerede i middelalderen.

Ambaren ble først og fremst brukt til å oppbevare og transportere melkeprodukter og grøt. På en gård kunne det være mange ambrer med ulike funksjoner, størrelsen kunne også variere en hel del. I Nordland, Trøndelag og på Østlandet ble melken samlet og båret inn i ambrer. Rømmen ble gjerne samlet i en ambar som var så stor at det tilsvarte en kinning. Det ferdige smøret ble også lagret i en ambar. I sin bok om melkestellet fra 1774 har J. E. Gunnerus tegnet en fløte- eller rømmedall.

Grøtambaren som ble brukt til barselsgrøt eller gjestebudskost skilte seg ut fra ambrene som var i daglig bruk. Grøtambrene hadde vanligvis tre eller fire føtter. Det gikk prestisje i å ha en vakker ambar som ble brukt til sending. En slik ambar var gjerne dekorert med treskurd, svidekor eller rosemaling. Norsk Folkemuseum har et stort antall grøtambrer fra ulike deler av landet.

I likhet med andre kar av tre, blir det brukt en rekke lokale benevnelser om ambaren. Ambar eller butt hører først og fremst hjemme på Vestlandet og et stort område i Sør-Norge. I dalene nord på Østlandet, på Nordmøre og i Trøndelag, Nordland og Troms var dall den gjengse benevnelsen. Samme utgangspunkt har også dylle i Hallingdal og dyll i Valdres. I enkelte deler av Østlandet ble også ordene spann eller bøtte brukt om denne gjenstanden.

• Audun Dybdahl: Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og arbeidsredskaper i Steinkjer-regionen. Steinkjer 1985.
• Lars Reinton: Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo 1969.
• Hilmar Stigum: «Ambar» i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. 1. Rosenkilde og Bagger 1980.