al-Tâhir Wattâr

Faktaboks

al-Tâhir Wattâr

al-Taher / at-Tahar Wattar, Taher Ouettar, al-Ṭāhir Waṭṭār

Uttale

al-t'ahir watt'ar, [aᵵː̍aːhir waᵵː̍aːr]

Født
15. august 1936, Sûq Ahrâs, Sedrata / Algerie
Død
12. august 2010, Alger

Artikkelstart

al-Tâhir Wattâr var en algerisk forfatter. Han regnes, sammen med Abdelhamid Benhedouga og Rachid Boudjedra, som en av grunnleggerne av den moderne Algeries arabiskspråklige litteratur, spesielt innenfor romansjangeren.

Fra ungdommen til 1970-tallet

Wattâr ble født i Øst-Algerie som sønn til amazigh (berbiske) foreldre. Familien var sterke motstandere av det franske koloniveldet og fransk kulturell hegemoni og sørget derfor for at gutten fikk en tradisjonell arabisk-islamsk madrasa-utdanning. Fra 1950 studerte han islamsk rett ved Ben-Badîs-instituttet i Qasantîna (Constantine) og fortsatte deretter i Tunis ved det ærverdige Zaytûna- (Zitouna-) moskéuniversitetet. I likhet med andre algeriske forfattere, som for eksempel Abdelhamid Benhedouga, sluttet han seg imidlertid raskt til den algeriske nasjonale frigjøringsbevegelsen (Front de libération nationale, FLN) og ga opp studiene ved Zaytûna i 1956. Han tok riktignok journalistikk og teatervitenskap gjennom fjernstudium senere. Etter at Algerie oppnådde selvstendighet i 1962, vendte han tilbake, bosatte seg i Alger og jobbet som journalist. På 1960- og 1970-tallet grunnla han flere ukentlige tidskrifter (al-Aḥrār, al-Jamāhīr, al-Sha‘b). Bladene ble imidlertid alle nedlagt av myndighetene som mislikte at de hadde blitt til talerør for regimekritiske venstreintellektuelle.

Forfatterskap

I denne situasjonen ble skjønnlitteratur, tolket i beste littérature engagée (tendenslitteratur) forstand, til et viktig instrument i kampen for et bedre samfunn. Wattâr, som hadde publisert sine første noveller allerede i 1955 i Tunis, begynte nå å bruke først og fremst romansjangeren til å beskrive og kommentere forholdene i det nye postkoloniale Algerie. Verkene kom som en kraftig kritikk, særlig mot den korrupte nye eliten og enhetspartiet FLNs forenklende standardtolkning av historien og situasjonen i landet.

Debuten

Dette gjelder allerede Wattârs debutroman, Esset (al-Lāz, 1974). Fortellingen har to protagonister: al-Lâz, som er barn til en ugift mor og på grunn av sosial marginalisering har blitt til en uregjerlig bråkmaker, og Zaydân, den kommunistiske forkjemperen og lederen for en FLN-enhet. Selv om «Esset» gjør en modig innsats ved å hjelpe algeriske soldater å desertere fra den franske hæren, lykkes han aldri å vinne omgivelsens anerkjennelse, noe som får ham til å radikalisere seg. Men når han slutter seg til de væpnede revolusjonære styrker, er det Zaydân som leder ham på en mer konstruktiv vei. Dessuten viser det seg at Zaydân ikke bare blir «Essets» mentor, men også er hans biologiske far. I romanen symboliserer al-Lâz alle som den glorverdige revolusjonen har oversett, mens Zaydân står for revolusjonsledelsens samvittighet. Fortellingen ender tragisk: På grunn av hans kommunistisk ståsted beskylder FLN-ledelsen Zaydân for separatisme og henretter ham som forræder. Synet av farens henrettelse gjør at al-Lâz blir sint. Det er klart at forfatteren, som selv var kommunist, med en slik urovekkende og brutalt realistisk handling tok opp noe som ikke passet inn i enhetspartiets selvfeiring og den offisielle versjonen av virkeligheten.

Jordskjelvet

I Jordskjelvet (al-Zilzāl), som kom ut samme år som Esset (men i det mer liberale Beirut), tegnet Wattâr bildet til et samfunn som både kollapser og gjenfødes. Romanen retter søkelyset på den store landreformen og viser hvordan bursjoasiet blokkerer nasjonaliseringsprosjektet og dermed motarbeider landets omstrukturering til et mer menneskelig samfunn. Wattârs kritikk på korrupsjon, urettferdighet, klasse- og regionale forskjeller, i sær også by versus landsby, virker enda skarpere enn før, fordi forfatteren velger å beskrive handlingen ut fra perspektivet til en antihelt, en landeier som ønsker – og faktisk klarer – å bevare sine priviligier. Romanen sies å ha forutsett framveksten av ekstremismen som snart ville komme til å prege landets skjebner.

Muldyrbryllup

Muldyrbryllup (‘Urs al-baghl, 1978) utspiller seg på en bordell i Tunis før frigjøringskrigen. Historien beskriver ikke mer enn noen krangler mellom rivaliserende halliker og prostituerte. Men den egentlige meningen finnes mellom linjene. Handlingen er en nokså suggestiv allegori for at de nye makthaverne i landet praktiserer akkurat den samme formen for utbytting som den tidligere koloniveldet utøvde. Kritikere roste verket og brukte ord som episk-prometeisk og mente det hadde en rensende kvalitet. Siden Muldyrbryllup har Wattârs romaner stort sett et mer symbolsk og allegorisk preg, noe som ofte går sammen med underfundig humor og betydningsmessig tvetydighet. Det gjelder også temaer som den blodige borgerkrigen som forfatteren tok for seg fra 1990-tallet av.

De senere årene

I 1989 fikk Algerie en ny grunnlov, ytringsfriheten ble utvidet, andre politiske organisasjoner enn enhetspartiet FLN ble tillatt, og det ble mulig å uttale seg på en friere måte enn før om forholdene i landet. Wattâr grep sjansen og tiltrådte til og med direktørstillingen ved Algeries rikskringkasting (1989-1992). I begynnelsen av denne perioden grunnla han al-Jāḥiẓiyya foreningen for kritisk debatt (oppkalt etter universalgeniet al-Jâhiz). Diskusjonsforumet hadde som parole: «Det er ingen tvang i meningen!». Ett av målene med forumet var å bringe arabiskskrivende forfattere i dialog med franskskrivende. Samfunnsforholdene var ikke akkurat gunstige for et slikt prosjekt, og med sine kritiske og differensierende oppfatninger og uttalelser kom Wattâr snart under angrep. Han ble angrepet både av andre intellektuelle, FLN-tilhengere og Den islamske frelsesfronten (Front Islamique de salut, FIS), som fra slutten av 1980-tallet egentlig representerte majoriteten i landet, men på grunn av sin religiøse orientering ble forbudt av militæret etter kuppet i 1992.

Etter 1992

Wattâr uttalte seg mot at regimet annullerte valget og at de slo såpass hardt ned på islamistene. Selv om han, som kommunist og fritenker, flere ganger hadde vært utsatt for trusler fra islamske ekstremister, avviste han likevel begrepet «terrorisme» i forbindelse med den algeriske borgerkrigen. Tro mot Frantz Fanons og Herbert Marcuses teori foretrakk han i stedet å snakke om «vold og motvold», noe som på den andre siden fikk sekulære intellektuelle til å bebreide ham for å bøye seg overfor FIS. Da Wattâr kommenterte drapet av den franskskrivende Tahar Djaout gjennom en radikal islamistgruppe (1993) med at Djaouts død ikke var et stort tap for Algerie, tiltrakk han seg til og med manges hat.

Wattâr døde i 2010 av tarmkreft. Forfatterskapet omfatter i hovedsak romaner, men han har også publisert en del noveller, teaterstykker og filmmanuser. Tilsammen med A. Benhedouga og R. Boudjedra regnes han som en av de fremste tre representantene for Algeries arabiskspråklige roman fram til oppveksten av en ny forfattergenerasjon under 1990-tallet (se, for eksempel, Ahlâm Mostaghânemi). Ofte rettet han sterk kritikk mot forfatterkollegaer som fortsatte å skrive på fransk, det tidligere koloniveldets språk, og anklaget dem for kulturell elitisme og forakt for folkets språk og kultur. Han uttalte seg også til fordel for amazigh-språket, Wattârs egentlige morsmål – og institusjonaliseringen av berberspråkets bruk i utdanningssystemet. I et intervju sa han en gang at han viet hele livet sitt til bare ett prosjekt: det å frigjøre algerisk kultur fra fremmede innflytelser og gjøre den til en arabisk-berbisk-islamsk kultur.

Les mer i Store norske leksikon

Utgivelser

Et utvalg

  • al-Shuhadā’ ya‘ūdūn hādhā l-usbū‘ (Martyrene kommer tilbake i uka), fortellinger, Bagdad 1974.
  • al-Lāz (Esset [her: egennavn]), roman, Alger 1974. – Fransk: Tahar Ouettar, L’As, overs. av Bouzid Kouza [m.fl.], Paris 1983.
  • al-Zilzāl (Jordskjelvet), roman, Beirut 1974. – Fransk: Tahar Ouetttar, Ez-zilzel: le séisme, overs. av Marcel Bois, Alger 1977. Engelsk: Tahir Wattar, The Earthquake, overs. av William Granara, London 2000.
  • ‘Urs al-baghl (Muldyrbryllup), roman, Beirut 1978, Alger 1982.
  • al-Lāz 2: al-‘Ishq wa’l-mawt fī l-zaman al-ḥarrāshī (Kjærlighet og død i råe tider), roman, Alger 1980.
  • al-Ḥawwāt wa’l-qaṣr (Fiskeren og slottet), 1980, Kairo 1987. – Fransk: Tahir Ouettar, Le pêcheur et le palais, overs. av Amar Abada, Paris 1986.
  • Rummāna (Granatepple), roman, Alger 1981.
  • al-Sham‘a wa’l-dahālīz (Det levende lyset og korridorene), roman, Alger 1988, Beirut 1996, Köln 2003.
  • Tajriba fī l-‘ishq (En kjærlighetserfaring), roman, Nicosia 1989.
  • al-Waliyy al-Ṭāhir ya‘ūd ilā maqāmih al-zakī (Tahar den Hellige kommer hjem til sin rene helligdom), roman, Alger 1999, Rabat 2000.
  • al-Waliyy al-Ṭāhir yarfa‘u yadayhi bi’l-du‘ā’ (Tahar den Hellige reiser hendene i bønnen), 2005.

Litteratur

  • Sinan Antoon, nekrolog på forfatteren, Jadaliyya, 16 Oct., 2010.
  • Debbie Cox, «Wattar, Al-Taher», i encyclopedia.com.
  • Debbie Cox, «The Novels of Tahar Wattar: Command or Critique?» Research in African Literatures, 28, no. 3 (1997): 94-109. (Artikkelen ved JSTOR).
  • Ḥakīm Ūmuqrān, al-Baḥth ‘an al-dhāt fi l-riwāya al-jazā’iriyya: al-Ṭāhir Waṭṭār namūdhajan, Oran 2005.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg