al-Tâhir Wattâr

Wattâr ble født i Øst-Algerie som sønn til amazigh (berbiske) foreldre. Familien var sterke motstandere av det franske koloniveldet og fransk kulturell hegemoni og sørget derfor for at gutten fikk en tradisjonell arabisk-islamsk madrasa-utdanning. Fra 1950 studerte han islamsk rett ved Ben-Badîs-instituttet i Qasantîna (Constantine) og fortsatte deretter i Tunis ved det ærverdige Zaytûna- (Zitouna-) moskéuniversitetet. I likhet med andre algeriske forfattere, som for eksempel Abdelhamid Benhedouga, sluttet han seg imidlertid raskt til den algeriske nasjonale frigjøringsbevegelsen (Front de libération nationale, FLN) og ga opp studiene ved Zaytûna i 1956. Han tok riktignok journalistikk og teatervitenskap gjennom fjernstudium senere. Etter at Algerie oppnådde selvstendighet i 1962, vendte han tilbake, bosatte seg i Alger og jobbet som journalist. På 1960- og 1970-tallet grunnla han flere ukentlige tidskrifter (al-Aḥrār, al-Jamāhīr, al-Sha‘b). Bladene ble imidlertid alle nedlagt av myndighetene som mislikte at de hadde blitt til talerør for regimekritiske venstreintellektuelle.

I denne situasjonen ble skjønnlitteratur, tolket i beste littérature engagée (tendenslitteratur) forstand, til et viktig instrument i kampen for et bedre samfunn. Wattâr, som hadde publisert sine første noveller allerede i 1955 i Tunis, begynte nå å bruke først og fremst romansjangeren til å beskrive og kommentere forholdene i det nye postkoloniale Algerie. Verkene kom som en kraftig kritikk, særlig mot den korrupte nye eliten og enhetspartiet FLNs forenklende standardtolkning av historien og situasjonen i landet.

I 1989 fikk Algerie en ny grunnlov, ytringsfriheten ble utvidet, andre politiske organisasjoner enn enhetspartiet FLN ble tillatt, og det ble mulig å uttale seg på en friere måte enn før om forholdene i landet. Wattâr grep sjansen og tiltrådte til og med direktørstillingen ved Algeries rikskringkasting (1989-1992). I begynnelsen av denne perioden grunnla han al-Jāḥiẓiyya foreningen for kritisk debatt (oppkalt etter universalgeniet al-Jâhiz). Diskusjonsforumet hadde som parole: «Det er ingen tvang i meningen!». Ett av målene med forumet var å bringe arabiskskrivende forfattere i dialog med franskskrivende. Samfunnsforholdene var ikke akkurat gunstige for et slikt prosjekt, og med sine kritiske og differensierende oppfatninger og uttalelser kom Wattâr snart under angrep. Han ble angrepet både av andre intellektuelle, FLN-tilhengere og Den islamske frelsesfronten (Front Islamique de salut, FIS), som fra slutten av 1980-tallet egentlig representerte majoriteten i landet, men på grunn av sin religiøse orientering ble forbudt av militæret etter kuppet i 1992.

Wattâr uttalte seg mot at regimet annullerte valget og at de slo såpass hardt ned på islamistene. Selv om han, som kommunist og fritenker, flere ganger hadde vært utsatt for trusler fra islamske ekstremister, avviste han likevel begrepet «terrorisme» i forbindelse med den algeriske borgerkrigen. Tro mot Frantz Fanons og Herbert Marcuses teori foretrakk han i stedet å snakke om «vold og motvold», noe som på den andre siden fikk sekulære intellektuelle til å bebreide ham for å bøye seg overfor FIS. Da Wattâr kommenterte drapet av den franskskrivende Tahar Djaout gjennom en radikal islamistgruppe (1993) med at Djaouts død ikke var et stort tap for Algerie, tiltrakk han seg til og med manges hat.

Wattâr døde i 2010 av tarmkreft. Forfatterskapet omfatter i hovedsak romaner, men han har også publisert en del noveller, teaterstykker og filmmanuser. Tilsammen med A. Benhedouga og R. Boudjedra regnes han som en av de fremste tre representantene for Algeries arabiskspråklige roman fram til oppveksten av en ny forfattergenerasjon under 1990-tallet (se, for eksempel, Ahlâm Mostaghânemi). Ofte rettet han sterk kritikk mot forfatterkollegaer som fortsatte å skrive på fransk, det tidligere koloniveldets språk, og anklaget dem for kulturell elitisme og forakt for folkets språk og kultur. Han uttalte seg også til fordel for amazigh-språket, Wattârs egentlige morsmål – og institusjonaliseringen av berberspråkets bruk i utdanningssystemet. I et intervju sa han en gang at han viet hele livet sitt til bare ett prosjekt: det å frigjøre algerisk kultur fra fremmede innflytelser og gjøre den til en arabisk-berbisk-islamsk kultur.

• Algeries arabiskspråklige litteratur
• Algeries franskspråklige litteratur
• Arabisk litteratur

Et utvalg

• al-Shuhadā’ ya‘ūdūn hādhā l-usbū‘ (Martyrene kommer tilbake i uka), fortellinger, Bagdad 1974.
• al-Lāz (Esset [her: egennavn]), roman, Alger 1974. – Fransk: Tahar Ouettar, L’As, overs. av Bouzid Kouza [m.fl.], Paris 1983.
• al-Zilzāl (Jordskjelvet), roman, Beirut 1974. – Fransk: Tahar Ouetttar, Ez-zilzel: le séisme, overs. av Marcel Bois, Alger 1977. Engelsk: Tahir Wattar, The Earthquake, overs. av William Granara, London 2000.
• ‘Urs al-baghl (Muldyrbryllup), roman, Beirut 1978, Alger 1982.
• al-Lāz 2: al-‘Ishq wa’l-mawt fī l-zaman al-ḥarrāshī (Kjærlighet og død i råe tider), roman, Alger 1980.
• al-Ḥawwāt wa’l-qaṣr (Fiskeren og slottet), 1980, Kairo 1987. – Fransk: Tahir Ouettar, Le pêcheur et le palais, overs. av Amar Abada, Paris 1986.
• Rummāna (Granatepple), roman, Alger 1981.
• al-Sham‘a wa’l-dahālīz (Det levende lyset og korridorene), roman, Alger 1988, Beirut 1996, Köln 2003.
• Tajriba fī l-‘ishq (En kjærlighetserfaring), roman, Nicosia 1989.
• al-Waliyy al-Ṭāhir ya‘ūd ilā maqāmih al-zakī (Tahar den Hellige kommer hjem til sin rene helligdom), roman, Alger 1999, Rabat 2000.
• al-Waliyy al-Ṭāhir yarfa‘u yadayhi bi’l-du‘ā’ (Tahar den Hellige reiser hendene i bønnen), 2005.

• Sinan Antoon, nekrolog på forfatteren, Jadaliyya, 16 Oct., 2010.
• Debbie Cox, «Wattar, Al-Taher», i encyclopedia.com.
• Debbie Cox, «The Novels of Tahar Wattar: Command or Critique?» Research in African Literatures, 28, no. 3 (1997): 94-109. (Artikkelen ved JSTOR).
• Ḥakīm Ūmuqrān, al-Baḥth ‘an al-dhāt fi l-riwāya al-jazā’iriyya: al-Ṭāhir Waṭṭār namūdhajan, Oran 2005.