Et mål for forskjellige forbindelsers kjemiske reaktivitet.

Betegnes aktivitet med a, og er definert som produktet av den molare konsentrasjonen av et ion og en aktivitetskoeffisient f. For et stoff A er aktiviteten: aA = [A]·fA. Aktivitetskoeffisienten har verdier mellom 0 og 1 og nærmer seg 1 når ionestyrken avtar mot 0. Ved svært lave ionestyrker vil altså aktivitet og konsentrasjon bli det samme fordi f er tilnærmet lik 1. Aktivitetskoeffisienten avtar med økende konsentrasjon og ladning av de ionene som er tilstede i løsningen. Er løsningens ionestyrke kjent, kan f finnes av tabeller og aktiviteten beregnes. Dette er viktig hvis man ønsker å beregne f.eks. en løsnings surhetsgrad, pH, eller løselighet av et stoff i nærvær av andre elektrolytter.

Ved å erstatte konsentrasjon med aktivitet blir lovene i den kjemiske termodynamikken (f.eks. massevirkningsloven) strengt gyldige.

Betegnes aktivitet med a, og er forholdet mellom fugasitet av et stoff og fugasiteten av stoffet ved standard tilstand. For løsninger er aktivitet gitt ved den molare konsentrasjonen multiplisert med en aktivitetskonstant f. For stoff A er aktiviteten: aA = f [A].f vil være avhengig av konsentrasjonen og hvilke andre stoffer som er til stede, og kan være både større og mindre enn 1. Aktivitetsbegrepet er særlig brukt for løsninger, men kan brukes for alle faser og gir en enkel beskrivelse av fenomener som løselighet, blandbarhet, kokepunkt etc. For eksempel vil vann i blanding med alkohol (etanol) ha en aktivitetskonstant som er høyere enn 1, og økende med økende mengde alkohol. Økende aktivitetskoeffisient betyr at damptrykket av vann øker (fugasistet er direkte knyttet til damptrykket), og det gjør igjen at det ikke er mulig å skille vann og alkohol ved vanlig destillasjon når alkoholinnholdet er 96 %.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.