Aksjonspotensial, elektriske potensialvariasjoner av noen millisekunders varighet som registreres fra nerve- og muskelceller under aktivitet. I nervene representerer potensialvariasjonene selve nerveimpulsen. Aksjonspotensialene er en forbigående og fremadskridende forandring av cellenes membranpotensial, og variasjonene følger spenningen mellom cellens innside og vevsvæsken omkring.

Størrelsen av membranpotensialet i hvile varierer vanligvis mellom 50 og 100 mV (innsiden er negativ i forhold til utsiden), og det skyldes at den fine ca. 7 nm tykke cellemembranen av komplisert lipidstruktur er ulikt gjennomtrengelig (permeabel) for de forskjellige ionene på de to sidene av membranen.

De viktigste diffusible ioner er K+ og Cl, mens permeabiliteten av Na+, som er til stede i høy konsentrasjon på utsiden, bare er en brøkdel av permeabiliteten for K+. Under potensialendringen skjer en omvending av membranpotensialet slik at cellens innside i noen millisekunder er mer positiv enn utsiden. Årsaken er at membranen forbigående blir mer permeabel for Na+ enn for K+. For hvert aksjonspotensial utskiftes en liten mengde Na+ med K+ gjennom membranen. Membranen repolariseres derpå.

Aksjonspotensial brukes til registrering av hjertets tilstand (elektrokardiografi, EKG) og musklenes aktivitet (elektromyografi, EMG). I eksperimentell nevrofysiologi spiller registreringen av aksjonspotensialet en vesentlig rolle i studiene av impulsoverføringen fra sanseorganer til sentralnervesystemet, overføringen fra dette til muskel- og kjertelcellene, og dessuten mellom de forskjellige avsnitt av nervesystemet (se synapser).

De engelske nevrofysiologene A. L. Hodgkin og A. F. Huxley fikk i 1963 Nobelprisen bl.a. for oppklaring av mekanismen for dannelse av aksjonspotensial.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.