risikoakseptkriterium

Risikoakseptkriterium er et kjennetegn, prinsipp, regel, test eller standard som brukes for å vurdere eller beslutte hva som er en akseptabel risiko.

Et risikoakseptkriterium kan være tallbasert (kvantitativ), delvis tallbasert (semi-kvantitativ) eller ikke tallbasert (kvalitativ). Det kan også være eksplisitt eller prosessbasert. Et eksplisitt kriterium angir hvilket nivå av risiko som anses som akseptabelt, mens et prosessbasert kriterium angir en prosess for å redusere risiko som må være fulgt for at risikoen skal anses som akseptabel. Et eksempel på et prosessbasert kriterium er at risikoen skal være så lav som praktisk mulig, ofte omtalt som ALARP («as low as reasonably practicable»).

Et risikoakseptkriterium kan også sees på som en beslutningsregel. En slik regel angir at hvis en gitt betingelse er oppfylt, så skal en ta en gitt beslutning.

I praksis brukes begrepet risikoakseptkriterium mest som eksplisitt kriterium som kan direkte relateres til en risikoanalyse og resultatene fra denne. Et eksempel er kriteriet «FAR skal være høyst 10» for personer som arbeider på et anlegg, der FAR (fatal accident rate) uttrykker forventet antall omkomne per 100 millioner eksponerte timer. Risikoanalyser utføres og FAR beregnes, og sammenligninger gjøres med kriteriet. Er beregnet risiko høyere enn kriteriet, vurderes risikoen som uakseptabel og tiltak for å redusere risikoen er nødvendig.

Risikoakseptkriterier har sine styrker og svakheter som redskap i risikostyringen. Bruken av risikoakseptkriterier, og spesielt eksplisitte, veldefinerte kriterier i form av øvre grenser, kan gi en enkelhet og tydelighet i risikostyringen som er attraktiv. Denne enkelheten og tydeligheten er viktig når det gjelder kommunikasjon og forståelse av forventninger og krav mellom ulike aktører. På den annen side er bruk av øvre grenser for risiko generelt problematisk, i og med at usikkerhet, som er sentral komponent i risikobegrepet, bare i begrenset grad avspeiles i de sannsynlighetsbaserte risikoindeksene som angir en øvre grense for risiko. Viktige aspekter av risiko blir ikke dekket gjennom bruk av metoden. Det er ikke bare sannsynligheten for uønskede hendelser som skal begrenses. Like viktig vil det være å gjennomgå kunnskapen som de ulike vurderingene bygger på og se til at prosesser er implementert for å kunne identifisere potensielle overraskelser, samt at robusthet/resiliens er vektlagt.