[aksent] Fremheving av stavelse i et ord, særlig av vokalen i stavelsen, overfor nabostavelser. Fremhevingen er som regel et resultat av flere fenomener, først og fremst det at stavelsen skiller seg ut når det gjelder tonehøyde, ofte kombinert med at den uttales med større lydstyrke eller intensitet og med lengre varighet enn nabostavelsene. En slik fremheving kan være rent rytmisk uten meningsbærende funksjon (fonetisk aksent), eller den kan brukes til å skille ord eller former fra hverandre (fonologisk eller fonemisk aksent).

Enkelte språk, f.eks. georgisk eller visse australske språk, har rytmebestemt fonetisk aksent uten funksjonell betydning. I tsjekkisk, som også har fonetisk aksent, ligger aksenten fast på første stavelse i alle ord. I språk med fri aksent, som i engelsk, kan i visse tilfeller aksent på ulike stavelser i ordet brukes til å skille ord fra hverandre, som i substantivene 'export, 'import i motsetning til verbene ex'port, im'port. I norsk har vi tilsvarende eksempler i ord som suppe – supé, alle – allé, kaffe – kafé. En viktigere fonologisk utnyttelse av aksentforskjeller finner vi i norsk i de såkalte tonelag eller tonemer, der ulik tonegang på samme stavelse i ordet har meningsbærende funksjon: bønder – bønner, bokser (hund) – bokser (idrettsmann), tømmer (trevirke) – tømmer (heller ut).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.