agogikk

Agogikk er små tempoforskyvninger som vanligvis ikke er notert, men som er overlatt til utøverens tolkning.

Hugo Riemann introduserte begrepet i Musikalische Dynamik und Agogik: Lehrbuch der musikalischer Vorträge (Hamburg, 1884). Allerede i bokas tittel skilles det mellom begrepene dynamikk, som betegner tydelige tempoforandringer som accelerando og ritardando, notert eller ikke, og agogikk. Begge begrepene forutsetter et rytmisk-metrisk skjema, en taktart eller i den minste en regelmessig puls som utøveren forholder seg mer eller mindre fritt til. Dynamikken er ofte notert av komponisten, mens et mer finsjattert agogisk uttrykk velges av utøveren ut ifra spillestil, tradisjon og epoke. Agogiske friheter gir utøveren mulighet til å fremheve eller dempe detaljer i et notert strukturelt forløp.

Naturlig nok finnes det lite kildemateriale om agogikk før lydopptak var teknisk mulig. Fra slutten av 1800-tallet kan man følge forskjellige spillestiler og danne seg kunnskap om forskjellig oppførelsespraksis og tolkningskunst. 1800-tallets musikere, og de som senere forvaltet denne tradisjonen, tok seg langt større friheter fra notebildet enn 1900-tallets utøvere gjorde.