Tidlig kristen kunst

Tidlig kristen kunst. Orantskikkelse, karakteristisk for tidlig kristen kunst. Freske fra Priscilla-katakomben i Roma fra slutten av 200-tallet.

Av /KF-arkiv ※.
Tidlig kristen kunst

Tidlig kristen kunst. Elfenbensskrin fra cirka år 365 med motiver fra Det gamle og Det nye testamentet. Museo Civico, Brescia.

Av /KF-arkiv ※.
Kirkeruinene i Dura-Europos. Kirken anses å være fra rundt 232–256 evt. og regnes blant verdens eldste kirkebygg. Den er utstyrt med et døpefat, og veggene er utsmykket med bilder fra både Den hebraiske bibelen og Det nye testamentet.

Tidlig kristendom regnes vanligvis fra Jesu korsfestelse rundt år 30 til begynnelsen av 300-tallet, da Romerriket offisielt aksepterte og omfavnet den nye troen.

Faktaboks

Også kjent som

Oldkirken

Kristendommen oppstod som en retning innenfor den antikke jødedommen i Judea og Galilea, og ble i utgangspunktet ikke oppfattet som en ny religion. Begrepet «kristendom» dukker først opp hos biskop Ignatius av Antiokia omkring år 110 evt. I det første århundre fantes det ulike jødiske retninger (fariseerne, saddukeerne og esseenere) som tolket Moseloven på ulike måter. Blant disse kan man også regne nasareerne – oppkalt etter Jesus fra Nasaret (Apostlenes gjerninger, kapittel 24, vers 5). De skilte seg fra andre jøder ved at de trodde at Jesus fra Nasaret var den lovede Messias. Denne troen baserte seg på Jesu forkynnelse og gjerning og i særlig grad på overbevisningen om at han hadde stått opp fra de døde og vist seg for sine tilhengere før han ble tatt opp til himmelen.

Selv om kristendommen startet som en jødisk sekt, fikk den snart et annet preg ved at den tidlig også inkluderte ikke-jøder. Det baserte seg på overbevisningen om at Jesus fra Nasaret ikke bare var jødenes Messias, men også frelser for alle folkeslag. Den unge Jesus-bevegelsen forkynte derfor budskapet om Jesus både for jøder og hedninger og spredte seg i store deler av Middelhavsområdet. Innen år 300 hadde kristendommen nådd hele Romerriket så vel som Persia, Sentral-Asia, India, Nubia og Den arabiske halvøy. Det var likevel bare i det østlige Middelhavet at kristne representerte en betydelig del av befolkningen, og det var lite som tilsa at de skulle bli den dominerende religionen i Romerriket, før keisermakten gjorde religionen til sin.

De viktigste kildene til tidlig kristendom er de nytestamentlige tekstene, i hovedsak skrevet i tidsrommet 50–100 evt., tekster fra tidlige kirkefedre, noen få referanser hos ikke-kristne forfattere samt funn av gamle, særlig gnostiske tekster i nyere tid.

Tidlig mangfold

De tre århundrene som gjerne regnes som oldkirken, var preget av stort mangfold. Kildene viser at det var uenighet om sentrale spørsmål allerede i den eldste menigheten. Det gjaldt først og fremst spørsmålet om Moselovens gyldighet. Menigheten i Jerusalem, som bestod utelukkende av jøder, fortsatte naturlig nok å leve som jøder også etter at de hadde kommet til tro på Jesus.

Da hedninger, det vil si ikke-jøder, kom til tro på Jesus som Messias, ble spørsmålet om Moselovens fortsatte gyldighet aktualisert: Var hedningene forpliktet til å la seg omskjære og holde Moseloven? Paulus var tydelig på at det ikke var nødvendig, men noen i Jerusalem-menigheten hevdet det motsatte. Denne uenigheten foranlediget et møte i Jerusalem («apostelkonsilet»), der «noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro» sto fram og hevdet at hedningene måtte «omskjæres og pålegges å holde Moseloven» (Apostlenes gjerninger kapittel 15, vers 5). Menighetens ledere med Peter og Jakob (Jesu bror) i spissen støttet Paulus og det ble fattet et vedtak om at hedningene ikke skulle pålegges unødvendige krav (slik også Paulus’ brev til galaterne kapittel 2, vers 1–10).

Et av de sentrale stridsspørsmål i den tidlige kristendom var forholdet mellom den gammeltestamentlige/jødiske gudstro og Jesu forkynnelse. De fleste kristne trodde at den Gud Jesus talte om, var Jahve, Israels Gud. Markion og ulike gnostiske retninger mente imidlertid at den gammeltestamentlige Gud var en laverestående makt, fjernt fra den høyeste Gud som Jesus talte om.

Mens de tidligste kristne forventet Jesu snarlige tilbakekomst, ble de eskatologiske forventningene gradvis utsatt. På midten av 100-tallet oppstod montanismen, som videreførte kristendommens mer opprinnelige forventning om en snarlig historiens slutt. Selv om montanismen fikk en markant oppslutning, ble bevegelsen snart fordømt som kjetteri av regionale kirkemøter og bidro til at mer umiddelbar endetidsforventning forsvant fra dominerende kristendom.

Det var også ulike oppfatninger om hva oppstandelsen innebar. Mens Paulus videreførte mer utbredte jødiske forestillinger om at oppstandelsen innebar en åndelig kropp og ikke «kjøtt og blod» (1. Korinterbrev kapittel 15, vers 35–50), poengterte Lukasevangeliet (kapittel 24, vers 36–43) og de fleste kirkefedre at oppstandelsen inkluderer nettopp «kjøtt og bein» i overensstemmelse med tradisjonelle greske forestillinger om fysisk udødelighet. (Se artikkelen om oppstandelse.)

Gnostiske retninger

Mangfoldet i den tidlige kristendom kan i særlig grad tydeliggjøres ved de mange gnostiske retningene som gjorde seg gjeldene fra 100-tallet. Selv om de ikke utgjorde noen enhetlig bevegelse, fantes det noen fellestrekk, først og fremst vektleggingen av en esoterisk kunnskap som vei til frelse, forbundet med et negativt syn på materien og en oppfatning av at den gud som skapte verden (demiurgen), var en laverestående makt, tydelig adskilt fra den virkelig transcendente Gud. Tidligere var de gnostiske retningene bare kjent fra sine kirkelige kritikere, men funnet av en rekke gnostiske manuskripter fra 300- og 400-tallet funnet utenfor landsbyen Nag Hammadi i Egypt i 1945, endret dette. Nag Hammadi-tekstene (og noen andre koptiske tekster funnet i Egypt) vitner om ulike gnostiske retninger som i større eller mindre grad gjorde bruk av bibelske tekster og forestillinger.

Kanon

Den kristne kanon ble også etablert i løpet av tidlig kristendom. Fra jødedommen overtok man de hellige skriftene som senere ble kalt Det gamle testamente. Dessuten sirkulerte de fire evangeliene og Paulus-brevene i de kristne menighetene. Omkring år 140 lanserte Markion det tidligste eksempelet på en kristen kanon. Siden han forkastet Det gamle testamente, var det bare tale om tekster som etter hvert ble en del av Det nye testamente: Et forkortet Lukasevangelium og Paulus-brevene (med unntak av brevene til Timoteus og Titus, de såkalte pastoralbrevene). Basert på antatt apostolisk opprinnelse, stor utbredelse og allmenn bruk i de kristne menighetene fremstod det etter hvert en avgrenset gruppe tekster som ble kjent under betegnelsen Det nye testamente. Sammen med Det gamle testamente (i Septuagintas versjon) fikk disse skriftene status som den kristne kanon.

Kristenforfølgelser

Kristne ble tidlig utsatt for sporadiske forfølgelser, først av jøder som så dem som jødiske blasfemikere som måtte straffes etter loven, og siden også av grekere, romere og andre. Ulike lokale forfølgelser hadde gjerne utgangspunkt i pagane naboer som trodde at tørke, flom, jordskjelv, epidemier og andre ulykker var en guddommelig straff for at kristne fordømte de gamle gudene og nektet å delta i tradisjonell kult. Rykter om incest og kannibalisme i sammenheng med nattverdsmåltidet, synes også å ha bidratt til et negativt syn på kristne. Lokale myndigheter var noen ganger involvert, men med unntak av Neros (37–68 evt.) forfølgelse av kristne i Roma etter bybrannen i år 64, spilte ikke keisermakten noen sentral rolle før år 250. Bare to kristenforfølgelser, i 250 og 303, berørte hele Romerriket, begge med utgangspunkt i blant annet krav om at alle, unntatt jødene, skulle ofre til de romerske gudene for keiserens velvære. I det persiske sasanideriket var det også til tider forfølgelser.

Kristne som ble drept under forfølgelsene, spilte en sentral rolle i den nye religionen. De ble sett som helgener, mens beretningene om deres martyrier utbroderte lidelsene, motet og mirakuløse hendelser knyttet til deres død. De to store forfølgelsene førte til flere skismaer blant kristne: novatianere, donatister og meletere brøt alle med den dominerende kirken fordi den aksepterte kristne som hadde fornektet sin tro for å unngå forfølgelse av de romerske myndighetene.

Asketisme

Asketisme satte også sitt preg på tidlig kristendom. For eksempel mente Paulus at seksuell avholdenhet var å foretrekke. Ugifte, hjemmeboende døtre ble i alle fall siden 100-tallet sett som en velsignelse for hele familien, mens munker og nonner som levde i byer og landsbyer er bevitnet fra 200-tallet av. Asketismens vektlegging av faste og seksuell avholdenhet baserte seg på forestillinger om at man skulle strebe etter å gjøre kroppen slik kristne mente var mest mulig opprinnelig – nærmest mulig den udødelige tilstanden der menneskeheten trengte verken mat eller forplantning. De tidligste munkene og nonnene ble på 300-tallet så overskygget av de første asketene som slo seg ned i ødemarken, at disse ørkenfedrene ofte feilaktig fremstilles som klostervesenets grunnleggere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Niklas Karlsen

Hei, jeg lurte på om disse opplysningene er korrekte (fra avsnittet under "Tidlig uenighet"): «Helt fra de aller tidligste kildene fremstår kristendommen med grunnleggende forskjeller, som Paulus' uenighet med den eldste kristne menigheten i Jerusalem ledet av Jesu bror Jakob. Mens Jerusalem-menigheten ønsket å beholde Moselovens krav innen kristendommen, fikk Paulus gjennomslag for at dette ikke skulle gjelde ikke-jøder som omvendte seg.»?

Jeg er usikker på hvilke kilder opplysningene her baserer seg på, men når jeg leser Apostlenes gjerninger 15, så står det litt annerledes om uenigheten rundt hvordan moseloven skulle brukes inn mot hedningene.

For det første virker det ikke som at det var selve menigheten i Jerusalem som mente at ikke-jøder også måtte følge Moseloven, da det i vers 24 står at de som sa dette ikke hadde fått fullmakt fra menigheten i Jerusalen ("Fra oss har de ingen fullmakt"). Slik jeg leser teksten, så var det altså ikke Jerusalem-menigheten som sådan, som ønsket å beholde Moselovens krav. Det var riktignok "noen" fra menigheten (jf. vers 1 og vers 24). Disse beskrives som "fariseerflokken" i vers 5.

For det andre, så var det ikke Paulus alene som gjorde at det ble gjennomslag for at Moseloven ikke skulle følges av ikke-jøder, men Peter hadde det første innlegget (vers 7 til 11), og Jakob la frem forslaget til kompromiss (vers 13 til 21), selv om Paulus, sammen med Barnabas, var en viktig årsak til at spørsmålet ble tatt opp (vers 2). Det var altså menigheten i Jerusalem som selv bidro til å finne en løsning på problemet.

Jeg synes altså det virker som at teksten i artikkelen gir et uriktig bilde av hva som faktisk skjedde, i følge teksten i Apostlenes gjerninger kapittel 15.

svarte Line Marie Berteussen

Fagansvarlig, Reidar Hvalvik har svart deg: "Som relativet ny fagansvarlig fikk jeg i dag vite at din kommentar skrevet for et år siden ikke er besvart. Beklager dette. Til saken: Du har rett i at omtalen av uenigheten i den eldste kirke ikke samsvarer med fremstillingen i Apostlenes gjerninger. Den mangler med andre ord støtte i kildematerialet. Avsnittet i artikkelen vil bli redigert/nyskrevet."

skrev Reidar Hvalvik

Som relativet ny fagansvarlig fikk jeg i dag vite at din kommentar skrevet for et år siden ikke er besvart. Beklager dette. Til saken: Du har rett i at omtalen av uenigheten i den eldste kirke ikke samsvarer med fremstillingen i Apostlenes gjerninger. Den mangler med andre ord støtte i kildematerialet. Avsnittet i artikkelen vil bli redigert/nyskrevet.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg