Afroamerikansk musikk, fellesbetegnelse på de mange musikktyper skapt blant folkegrupper av afrikansk avstamning i Amerika.

De første slavene kom sammen med de spanske conquistadorene, og slavehandelen tok til umiddelbart etterpå. I de latinamerikanske landene ble slaver fra ulike afrikanske folk blandet og utgjorde større sosiale grupper der de kunne dyrke sine felles afrikanske tradisjoner. Kontinuerlig tilførsel av slaver fra Afrika førte til at musikkens afrikanske grunnkarakter stadig ble holdt ved like. I Nord-Amerika bodde slavene mer spredt, og ble gjennom kirken sterkere påvirket av de hvites musikk. Men den vedvarende slavehandelen brakte også her med seg impulser fra Afrika til langt inn på 1800-tallet.

Bare i lite omfang tok de svartes musikk opp elementer fra den amerikanske urbefolkningen. I hovedsak ble møtet mellom afrikansk og europeisk kultur bestemmende for utviklingen. Grunnkarakteren i afroamerikansk musikk henger sammen med den motoriske rytmen, med polyrytmikk som tydelig peker tilbake til den afrikanske musikken. Også det klanglige – blant annet slik det kommer til uttrykk i sangstil og instrumentalbruk – peker i samme retning. Andre typiske afrikanismer er blue notes (udefinerte eller glidende tonehøyder) og off-beat rytmer, som bryter med den motoriske grunnpulsen. Det samme gjelder vektleggingen av det individuelle, personlige uttrykk, spontanitet og improvisasjon i fremføringen og den uformelle rammen om musikken. Derimot er harmonikk og i stor utstrekning melodikk avledet fra europeiske modeller.

De tradisjonene som har bevart mest av det afrikanske preget, finnes blant svarte folkegrupper i Sør-Amerika og i tilknytning til den religiøse praksis i Vestindia (voodoo-kulten i Haiti, kumina-kulten på Jamaica og shanqo-kulten på Cuba). Disse tradisjonene har sterke vestafrikanske røtter som kommer til uttrykk gjennom både musikk og dans.

I de latinamerikanske landene finnes mange musikkformer der afrikanske stiltrekk er blandet med elementer fra spansk og portugisisk musikk. Dette gjelder musikk av folkelig karakter knyttet til katolske religiøse fester, i første rekke karneval. Brasiliansk samba og kubansk son og rumba hører til disse. Andre former som også vitner om vitaliteten i den afroamerikanske tradisjonen, er argentinsk tango, kubansk habanera og vestindisk calypso og reggae. Evnen til nyskaping kommer blant annet til uttrykk gjennom en helt ny instrumenttype, steeldrum, laget av oljefat.

Fransk påvirkning finnes i deler av Vestindia og i Louisiana i USA, blant annet i cajun-tradisjonen og New Orleans-musikken.

Den strenge segregasjonen mellom svart og hvit i de britiske koloniene i Nord-Amerika førte generelt til liten kontakt mellom afrikanske og europeiske tradisjoner. Forbudene mot å utøve afrikansk kultur hindret en fri utvikling av denne musikkarven, men mange steder levde de svartes musikk i det skjulte, uten at slaveherrene visste om det. Derimot førte de kristne vekkelsesbevegelsene til intim kontakt mellom svarte og hvite og gjensidig utveksling av musikk under store religiøse samlinger (camp meetings), der også svarte spilte en viktig rolle. Negro spirituals, jubilee songs, shouts og gospel har røtter i denne tradisjonen. Mange av stiltrekkene i denne religiøse musikken danner også grunnlaget for utviklingen av de verdslige formene blues og jazz. De fleste stilretninger i moderne vestlig populærmusikk har hentet impulser fra denne tradisjonen, blant annet rhythm'n'blues, rock'n'roll, soul, disco, funk og hiphop.

Gjennom massemedia har den afroamerikanske musikken fått en nærmest verdensomspennende utbredelse og popularitet. Mer enn noen annen musikkultur har denne tradisjonen gitt impulser til lokale former i mange land, og den kan dermed sies å danne grunnlaget for den første globale musikkultur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.