Kolonnekromatografi

Kolonnekromatografi. Fig. a) Separasjon på en kolonne med oppsamling av prøvefraksjoner. Figuren viser kolonnen, som er pakket med et fast stoff (partikler), ved forskjellige tidspunkter (t). t1) Prøven som inneholder stoffene A, B og C er påsatt på toppen av kolonnen. Elueringen starter når mobilfase begynner å strømme igjennom kolonnen. t2) Elueringen har pågått en stund, og stoffet C, som vandrer raskest gjennom kolonnen, er separert fra A og B. t3) Alle stoffene er separert. C er på vei ut av kolonnen og samles opp i et prøveglass. t4) Alle stoffene er eluert ut og samlet i fraksjoner. Noen av fraksjonene er vist i figuren.

Av /Store norske leksikon ※.
Kromatografi

Kromatografi. Fig. b) Kromatogram (detektorrespons som funksjon av tid) som fremkommer ved separasjon av stoffene A, B og C med en instrumentell metode. Retensjonstiden tr (her angitt for stoff A) er medvirkende til at man kan identifisere et stoff, og høyden eller arealet på toppen er basis for kvantitativ bestemmelse av stoffet.

Av /Store norske leksikon ※.

Adsorpsjonskromatografi er kromatografi der prøvemolekylene delvis oppholder seg i mobilfasen, delvis er adsorbert (festa til overflaten) til stasjonærfasen. Adsorpsjonskromatografi er vanligvis normalfasekromatografi, det vil si at mobilfasen er upolar (ofte en løsemiddelblanding) og stasjonærfasen er polar (ofte silika).

Prinsipp

Den tidligste formen for kromatografi var kolonnekromatografi, en type adsorpsjonskromatografi der et finfordelt fast pulver brukes som stasjonærfase, et adsorpsjonsmiddel, er pakket i en kolonne eller søyle, og en væske som mobilfase. Separasjonen foregikk uten instrumentering og kun enkle separasjoner og analyser var mulig. En liten mengde prøve, som inneholder stoffene A, B og C påsettes på toppen av kolonnen. Når en egnet mobilfase strømmer gjennom kolonnen, vil prøven bevege seg med mobilfasen. De ulike stoffene i prøven vil bevege seg med ulik hastighet gjennom kolonnen på grunn av forskjellig grad av affinitet (tiltrekning) til den stasjonære fasen, og separasjon mellom komponentene (her: A, B og C) i prøven finner sted. De stoffene som har størst affinitet til stasjonærfasen, vil holdes tilbake i lengre tid og kommer senere ut av kolonnen (figur a). Gjennomstrømning med mobilfase (elueringen) foregår vanligvis så lenge at alle prøvekomponentene kommer ut av kolonnen. Eluatet fra kolonnen kan samles opp i fraksjoner som deretter analyseres med en egnet metode. Dersom stoffene i prøven har farge (som i Tswetts tilfelle), kan separasjonen følges visuelt og kun de fraksjonene som inneholder stoffer fra prøven, samles opp.

Instrumentell kromatografi

I instrumentelle metoder benytter man en detektor plassert etter kolonnen. Detektoren registrerer stoffene direkte etter hvert som de kommer ut. Signalene fra detektoren, i form av et kromatogram, registreres av en datamaskin. I instrumentell kromatografi benytter man et dataprogram til styring, registrering av kromatogram, identifisering av hvilke stoffer prøven inneholder og mengdeberegning av stoffet eller stoffene som er av interesse.

Tiden det tar for et stoff å bevege seg gjennom kolonnen (retensjonstiden) medvirker til å identifisere stoffet (kvalitativ analyse). Dette gjøres ved å sammenligne retensjonstiden for det ukjente stoffet med retensjonstidene til kjente stoffer kromatografert under de samme betingelsene. Høyden eller arealet til signalet er grunnlaget for å bestemme mengden eller konsentrasjonen av stoffene i prøven (kvantitativ analyse).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg