Holdningene til adopsjon har svingt mellom åpenhet, anonymitet og fortielse, der tenkemåten har vekslet i takt med varierende hensyn til barnets beste, adoptivforeldrene og til de biologiske foreldre. I 1917-loven spilte biologi en sentral rolle; det skulle være åpenhet om barnets biologiske opphav, og adoptivbarnet skulle ha arverett i forhold til sine biologiske foreldre. Loven reflekterte på denne måten pleiebarntradisjonen. Ved lovendringene omkring den annen verdenskrig fortrengtes biologisk tenkemåte gradvis av en sosial holdning, som ikke bare anonymiserte de biologiske bånd, men også gjorde adopsjon til et mer tabubelagt tema. I 1960- og 70-årene økte antallet utenlandsadopsjoner sterkt, mens tallet på adopterte norske barn falt tilsvarende. Dette bidro ytterligere til at anonymiteten omkring biologisk opphav kom under press. 1986-loven forplikter adopsjonsforeldre å informere barna om adopsjonen. Loven avspeiler igjen trekk ved samtidens normer, omkring likestilling mellom sosialt og biologisk foreldreskap, i forhold til sivilstatus, seksuell legning osv., selv om dagens debatt viser at det fortsatt er uløste spørsmål innen feltet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.