Adenoassosiert virus, lite parvovirus med et enkelttrådet DNA-genom på rundt 4700 baser, omgitt av en proteinkappe. Rundt 85 % av den voksne befolkning har (er immunpositiv for) AAV, men ingen spesielle sykdomstilstander er forbundet med infeksjonen. For å kunne infisere celler krever AAV et hjelpervirus som adenovirus eller herpesvirus. AAV kan infisere et bredt utvalg av celletyper og både celler i aktiv deling og hvilende celler. Virusets egenskaper gjør det til en interessant bærer (vektor) for innføring av fremmed DNA i celler i forbindelse med genterapi. For slik bruk fjerner man de fleste av virusets gener, slik at vektoren stort sett bare inneholder to inverterte enderepetisjoner som er nødvendige for viruspakking og integrasjon i vertsgenomet. Villtypeviruset integreres i et spesifikt sete på kromosom 19 i menneskeceller, og den modifiserte AAV-vektoren vil også integreres i vertens genom slik at fremmede gener som er innsatt i vektoren, vil uttrykkes vedvarende.

Det er visse ulemper forbundet med bruk av AAV som genterapivektor, bl.a. at viruset er lite, slik at det ikke er plass til mer enn rundt 4500 baser fremmed DNA i vektoren og at det i utgangspunktet er nødvendig med et hjelpervirus for å få produsert den rekombinante vektoren. For andre typer virus som brukes i genterapi, se adenovirus og retrovirus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.