Det første tiåret på 2000-tallet ble preget av politisk, økonomisk og sosial krise, med fremvekst av autoritært styresett og med et samfunn i oppløsning – og voksende opposisjon mot ZANU-PF regimet og president Mugabe. Deretter kom den voldspregede kampanjen med inndragning av gårdsbruk eid av hvite familier og en spiral med undertrykking, oppløsning og en økonomi i fritt fall. En samlingsregjering av ZANU-PF og MDC med Mugabe som president og Tsvangirai som statsminister styrte fra 2009 til 2013 og fikk økonomien på fote. Deretter har igjen ZANU-PF overtatt med ny nedgang som resultat. Samtidig har krisa skapt konflikter og splittelser både innad i ZANU-PF og i MDC. Mugabes død i 2019 ga kortvarig optimisme, men siden har nedgangen og krisa blitt forsterket.
Til tross for voksende misnøye og opposisjon klarte Robert Mugabe og ZANU-PF å beholde makten helt til 2009, da det ble inngått avtale om maktfordeling med MDC. Mugabe slo etter folkeavstemningen og valget i 2000 inn på en hardere politisk linje. I 2002 kunngjorde han at Zimbabwe var inne i sin tredje chimurenga (frigjøringskamp), og overtakelse av jord ble intensivert, voldsbruken mot opposisjonen og kritikken av Vesten trappet opp som del av en tydeligere ideologi der ZANU-PF vendte tilbake til retorikk og praksis fra 1970- og 1980-tallet. Som et instrument i jordovertakelse og voldsutøvelse ble de såkalte krigsveteraner – hvorav mange var for unge til selv å ha deltatt i krigen – brukt. Dette var også en måte å knytte den nye kampen til den historiske, som utgjør selve grunnlaget for Mugabes og ZANU-PFs maktposisjon. Kampen for jord var sentral i frigjøringskampen, og ble tatt frem som et sentralt kort på 2000-tallet. Jordspørsmålet ble også brukt i retorikken mot Storbritannia, som i tiltagende grad ble fremstilt som en motstander – ansvarlig for koloniseringen og uvillig til å finansiere jordreformen som ble avtalt ved selvstendigheten i 1979.
Økonomien var i fritt fall. Dette er kanskje best illustrert ved en hyperinflasjon som i november var kommet opp i over 89 trillioner (80 etterfulgt av 22 nuller) – verdens til nå høyeste og lengste (bare inflasjonen i Ungarn like etter andre verdenskrig var høyere, men den varte mye kortere). Arbeidsledigheten nådde også svimlende høyder der nesten alle var arbeidsledige eller jobbet for lønninger som ikke var i stand til å holde tritt med inflasjonen. Millioner av landets innbyggere, kanskje så mye som en fjerdedel, rømte landet; de fleste til Sør-Afrika. Overføringer fra disse har fram til idag vært en viktig livslinje for de fattige inne i Zimbabwe.
Den humanitære krisen ble også forsterket av tørke og kollapsen i landbruksproduksjonen som gjorde over fem millioner avhengig av matvarehjelp. En kolera-epidemi i 2008 og 2009 krevde over 4000 liv.
Som ved parlamentsvalget i 2000, var MDC en reell utfordrer til ZANU-PF i 2005, da den forholdsvis klare seieren til regjeringspartiet langt på vei ble forklart med utbredt voldsbruk mot MDC. Samtidig opprettholdt ZANU-PF mye av sin tradisjonelt sterke oppslutning på landsbygda. ZANU-PF oppnådde 59,6 prosent av stemmene, MDC 39,5 prosent. Etter flere år med økonomisk og sosial krise, mistet ZANU-PF for første gang sitt flertall i parlamentet ved valgene i 2008: MDC ledet av Tsvangirai oppnådde 42,9 prosent av stemmene, og en utbrytergruppe, MDC-M ledet av Arthur Mutambara, fikk 8,4 prosent – mot ZANU-PFs 45,9 prosent. Også dette valget var preget av uregelmessigheter og voldsbruk mot opposisjonen, som hevdet å ha vunnet valget.
Ved presidentvalget 2008 fikk Tsvangirai flest stemmer i første valgomgang (47,9 prosent mot Mugabes 43,2 prosent), men ikke rent flertall – og det måtte avholdes en andre omgang. ZANU-PF erkjente å ha tapt første valgomgang, men Tsvangirai trakk seg fra den avgjørende runden under henvisning til utstrakt voldsbruk mot hans tilhengere. Mugabe ble deretter innsatt for sin sjette presidentperiode – dog politisk sterkt svekket. Militsgrupper fra ZANU-PF så vel som de såkalte krigsveteranene var aktivt deltagende i den politiske volden som dels var rettet mot MDC-medlemmer og -tilhengere, dels rettet mot andre som ble tvunget til å avgi stemme.
Etter omfattende internasjonalt press, økonomiske sanksjoner og mekling ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki og den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC, gikk president Mugabe med på en maktfordeling med Tsvangirai, hvor presidenten skulle beholde sin kontroll med sikkerhetstjenesten, statsministeren skulle ha ansvar for økonomien. I februar 2009 ble Tsvangirai innsatt som statsminister.
Den nye samlingsregjeringen avskaffet Zimbabwe-valutaen og innførte amerikanske dollar som betalingsmiddel. Også nabostatenes valuta – framfor alt sørafrikanske rand – ble godtatt som betalingsmiddel. Politisk stabilitet og begynnende økonomisk vekst la grunnlaget for optimisme og framtidshåp.
En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i mars 2013. Den innskrenket blant annet presidents makt. Nytt valg på president og parlament ble avholdt senere samme år. Her vant Mugabe og ZANU-PF klart. Mugabe fikk rundt 61 prosent ved det direkte presidentvalget mens Tsvangirai fikk 34 prosent. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget. Det var mange uregelmessigheter og anklager om valgfusk, men samtidig var det klart at ZANU-PF hadde en sterk partiorganisasjon og drev en effektiv valgkamp. MDC på sin side var preget av indre konflikter og svak organisasjon.
Men også innen ZANU-PF var det store motsetninger og konflikter – ikke minst rundt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge en aldrende og en stadig mer svekket Mugabe. Mugabe hadde gjennom mange år kommet på kant med mulige arvtagere og sparket sine konkurrenter. Samtidig var han preget av alder og sykdom. Ingen i ZANU-PF våget likevel åpent å utfordre hans lederposisjon. Etter hvert utkrystalliserte det seg to hovedfraksjoner. Den ene var en yngre garde av partiledere som etter hvert fikk Mugabes kone, Grace Mugabe, som sin frontfigur. Grace Mugabe hadde tidligere ikke hatt noen politisk profil, men dette endret seg raskt. Den andre fraksjonen var en eldre garde av partiveteraner med sterk støtte fra de militære lederne og med Emmerson Mnangagwa som en viktig lederskikkelse. Zimbabwes ene visepresident Joyce Mujuru – veteran fra frigjøringskampen – ble angrepet offentlig av Grace Mugabe i 2014 og ble kort tid etter avsatt av Robert Mugabe. Det samme gjentok seg i 2017 med anklager mot den andre visepresidenten, Mnangagwa – en annen veteran fra frigjøringskampen og de militære. Han ble også kort tid etter avsatt og rømte da landet. Etter dette intervenerte de militære etter en uke. Med hærsjefen Constantino Chiwenga i spissen ble Mugabe plassert i husarrest, medlemmer av kretsen rundt Grace Mugabe arrestert og landsstyret i ZANU-PF innkalt for å avsette Mugabe og velge Emmerson Mnangagwa som nye partileder. Mugabe ble presset til å meddele parlamentet sin avskjed som president og parlamentet valgte deretter Mnangagwa til hans etterfølger. Han avla president-eden 24 november; 18 dager etter at han ble avsatt som visepresident. Hærsjefen Chiwenga ble ny visepresident. Robert Mugabe døde på sykehus i Singapore 6. september året etter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.