En stor hærmakt, sannsynligvis en koalisjon av vasallfyrster, med basis i nåværende Shaanxi, knuste i slutten av det 2. årtusen fvt. Shang-veldet og organiserte riket etter føydale linjer under dynastinavnet Zhou.

Storkongen (wáng 王) gav forholdsvis store og fast avgrensede områder som lensriker til de fornemste klanene, som gjennom arvefølge beholdt og administrerte dem. Det ble innført et detaljert hierarki. Rikshovedstaden, omgitt av kronlenet, ble lagt i nærheten av nåværende Xi'an. Kinesisk kultur gjorde seg for første gang virkelig gjeldende også i områdene omkring Chang Jiang (Yangtze), hvor til dels ikke-kinesiske folkeslag bodde. Et rike i sør, Chu, ble langsomt trukket inn i den kinesiske kulturkrets.

Fra nå av er de historiske begivenhetene bedre dokumentert; det første sikre årstall er 841 fvt. Etter et par hundre år begynte Zhou-kongen å miste taket på vasallfyrstene, som styrket sin stilling både økonomisk og militært; kongens funksjoner ble mer og mer begrenset til det rent sakrale.

Fra 771 fvt. utøvde fyrstene fullstendig kontroll over kongen, og systemet utgjorde nærmest en konføderasjon av stater med enhetlig kultur. Enkeltstatenes hovedsteder ble sentrer for et rikt og variert kulturliv. Tiltagende rivalisering mellom statene førte til lange kriger (400–200-tallet, «de krigende staters tid»). Oppløsning og nedgang fulgte. Staten Qin fikk til slutt overtaket og gjennomførte 221 fvt. den første egentlige rikssamling.

Zhou-epoken kan betegnes som Kinas oldtid. Dens siste del faller sammen med Kinas første og kanskje største kulturblomstring. Kinas eldste litteratur ble til. Omvandrende filosofer spilte en rolle som rådgivere for fyrstene, de samlet skarer av disipler om seg og grunnet lærdomsskoler som underviste i dialektikk, statsmannskunst og ritualvesen; av disse konkurrerende retninger ble den konfucianske av størst historisk betydning.

Også i materiell kultur ble det gjort fremskritt (jernet kom i bruk mot slutten av Zhou, kamelen og eselet på 200-tallet fvt., plog trukket av okser på 600-tallet fvt., spisepinner, lakk og bedre skriveredskaper). Samfunnsstrukturen var aristokratisk-oligarkisk med et utpreget skille mellom adelen og folket. Storparten av befolkningen var landsbybønder som bodde i huler i løssjorden (som til dels ennå i Shanxi) eller i hytter av stampet jord; de fikk på åremål bruksrett til jorden, som eides av adelen. Avlingen bestod av ris, hvete, hirse, hamp, silke osv.; til husdyrene hørte også vannbøffelen, som var trekkdyr.

Adelen inndrev skatter in natura; en del gikk videre til det kongelige hoff som tributt. Kongen var omgitt av et voksende embetsverk, med forvaltningsorganer for fellesanliggender som krigføring, offentlige arbeider, kult, justis osv. Som innehaver av «himmelens mandat» var kongen en mellommann hvis funksjon var å sikre harmonien mellom «himmelens vei» og «menneskenes vei».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.