Stancu begynte som lyriker, blant annet med samlingene Enkle dikt (1927) og Hvite (1937). Etter andre verdenskrig konsentrerte han seg om fortellinger, for eksempel Den trange og dype plogfuren (1949) og For livet (1951), og fremfor alt om romaner forfattet etter sosialrealismens krav: Barføtt (1948), Lek med døden (1962, norsk oversettelse 1974) og Den gale skogen (1963).
I den selvbiografiske romansyklusen Røttene er bitre (1958–1959) skildres det politiske liv i mellomkrigstidens Romania, og romanen Sigøynerleiren (1971, norsk oversettelse Så lenge ilden brenner, 1975) beskriver et sigøynersamfunns skjebne under andre verdenskrig.
Stancus verker er oversatt til en lang rekke språk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.