Yvan Goll

Yvan Goll ble født som Isaac Lang i en jødisk familie i Lorraine, han vokste opp med fransk som førstespråk, senere også med tysk. Første verdenskrig tilbrakte pasifisten Goll i Sveits, hvor han var med i kretsen som utviklet dadaismen i Zürich. Der traff han journalisten og forfatteren Clara Aischmann, som han giftet seg med, og som ble senere kjent under navnet Claire Goll. I 1939 flyktet ekteparet Goll, som begge hadde jødisk bakgrunn, til USA, og etter andre verdenskrig levde de i Frankrike.

Goll startet som en ekspresjonistisk forfatter, senere – blant annet inspirert av fransk litteratur – utviklet han seg i retning av surrealismen og det absurde teater. I 1924 ga han ut tidsskriftet Surrealisme i Frankrike og ble slik en av den franske surrealismens representanter.

Goll eksperimenterte med ulike sjangere: dramatikk (Die Unsterblichen [1920], Der Ungestorbene [1920], Methusalem oder Der ewige Bürger [1922]), lyrikk (Requiem für die Gefallenen von Europa [1917], Jean sans terre [utgitt posthumt 1957]) og libretti (til kantaten Der neue Orpheus og operaen Royal Palace, 1927, begge komponert av Kurt Weill). Etter 1924 brukte han i hovedsak fransk som forfatterspråk. Sammen med Claire Goll ga han ut diktsamlingene Poèmes d'Amour (1925), Poèmes de Jalousie (1926) og Poèmes de la Vie et de la Mort (1927).

Forfatterskapet er i dag lite kjent i det tyskspråklige området.

• Tysklands litteratur
• Frankrikes litteratur
• Claire Goll

• Yvan Goll i Deutsche Biographie
• Forlagets presentasjon av forfatteren