YORP-effekten er en virkning som stråling utsendt fra et roterende, usymmetrisk legeme har på legemets egen rotasjon rundt sin egen akse. Den har en observerbar virkning på rotasjonen til små asteroider og på enda mindre legemer som kalles meteoroider.

YORP er en forkortelse for etternavnene til forskere som har bidratt til oppdagelsen av effekten: Yarkovsky (engelsk stavemåte for etternavnet Jarkovskij), O’Keefe, Radzievskij og Paddack.

YORP-effekten kommer i tillegg til den beslektede Jarkovskij-effekten, som påvirker banen til både symmetriske og usymmetriske asteroider. Mens YORP-effekten er et kraftmoment (dreiemoment) som påvirker asteroidens rotasjon om sin egen akse, er Jarkovskij-effekten en resultantkraft som påvirker asteroidens banebevegelse rundt Sola. Dessuten har strålingstrykket fra Sola også en direkte skyvekraft som dytter asteroider vekk fra sola.

YORP-effekten er et kraftmoment som produseres når sollys reflekteres fra overflaten til en asteroide og når strålingsenergi fra oppvarmede overflater sendes ut igjen som infrarød stråling. Strålingen har en liten rekylkraft som virker på asteroiden. 

Retningen på utstrålingen avgjøres av vinkelen til overflaten som strålingen kommer fra. Strålingens intensitet avgjøres av temperaturen på overflaten. Derfor påvirkes rekylkraften fra utstrålingen både av vinkelen og temperaturen til de ulike delene av asteroidens overflate. På et usymmetrisk legeme vil de ujevne overflatevinklene skape et kraftmoment. Dette er YORP-effekten.  

Legemets fasong og spinnaksens retning i forhold til legemets bevegelsesretning rundt Sola har betydning for hvordan YORP-effekten endrer rotasjonsbevegelsen. Hvis legemet spinner i samme retning som banespinnet (begge går med klokka eller begge går mot klokka) vil rotasjonshastigheten øke. Hvis legemet spinner i motsatt retning vil rotasjonshastigheten avta.

Den nyere tids pionér når det gjelder YORP-effekten er David Rubincam. I år 2000 utviklet han teorien for YORP-effekten og laget simuleringer som viste hvordan denne effekten påvirker rotasjonsbevegelsen av asteroidene. Et viktig resultat av disse undesøkelsene var at YORP-effekten har størst betydning for små, usymmetriske legemer. Effekten er størst for meteoroider med bare noe få meters utstrekning.

Man fikk en indirekte bekreftelse av YORP-effekten i 2003. Da viste omfattende beregninger at retningen på rotasjonsaksen til hver av asteroidene i Koronis-familien kunne forklares med YORP-effekten i kombinasjon med gravitasjonen fra Saturn.

Eksistensen av YORP-effekten ble mer direkte bekreftet ved observasjoner gjort av to uavhengige grupper av astronomer med resultater som ble rapportert i 2007. En gruppen ledet av den finske astronomen M. Kaasalainen analyserte rotasjonen til asteroiden Apollo mens den andre gruppen ledet av S. C. Lowry og P. A. Taylor analyserte rotasjonen til en asteroide kalt 2000 PH5. I løpet av 25 år hadde Apollo-asteroiden rotert 125 grader lengre enn om den hadde rotert med den rotasjonshastigheten den hadde til å begynne med. Asteroiden 2000 PH5 hadde i løpet av 4 år rotert 240 grader lengre enn om den hadde rotert med konstant hastighet. Beregninger viste at begge disse observerte rotasjonsøkningene kunne forklares som et resultat av YORP-effekten.

YORP-effekten er senere blitt brukt til å måle tetthetsfordelingen i en asteroide. En gruppe astronomer under ledelse av den britiske astronomen Stephen Lowry har målt hvordan rotasjonshastigheten til asteroiden 25143 Itokawa har endret seg. Resultatene av beregningene og målingene ble rapportert 5. februar 2014. De viste at YORP-effekten forårsaker en minskning av rotasjonsperioden (døgnlengden) til denne asteroiden med 0,045 sekund per år. Sammenholdt med observasjonene av asteroidens fasong ga dette informasjon om tetthets-fordelingen i asteroiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.