William Sterndale Bennett

Mozart kan spores i flere avsnitt i Bennetts ouverture Parisina, op. 3, fra 1834–1835, i klaverkonserten nr. 3 i c-moll, op. 9, fra 1836 og i ouverturen Naiades, op. 15, fra samme år. Naiades-ouverturens orkesterkoloritt, danserytmene, den tydlige kromatikken og akkordikken i tillegg til den utsøkte behandlingen av blåserne og strykerne har en mozartsk intensitet.

Bennett lærte Mendelssohn personlig å kjenne. Det som fikk Mendelssohn til å legge merke til Bennett for alvor, var hans klaverkonsert nr. 1 i d-moll, som Mendelssohn fikk høre på en konsert i 1833. Dens energiske og fulltonende orkestertekstur samt konsertens kontrastrike lyrisk melodikk og klaverpartiets briljante passasjer tiltalte Mendelssohn i høy grad. Og da Bennett hadde sin debutkonsert med klaverkonsert nr. 3 i c-moll, op. 9, i Leipzig i 1836, var det Mendelssohn som dirigerte orkestret.

I flere av Bennetts større verk merker man Mendelssohns beherskede romantiske uttrykk, til forskjell fra det emosjonelle uttrykk man finner hos Franz Liszt eller Richard Wagner. Mendelssohn-påvirkningen er helt påfallende i Capriccio i E-dur, op. 22, for klaver og orkester fra 1836–1838, og i kammertrioen i A-dur, op. 26, fra 1839 er det Mendelssohns musikalske språk som taler.

Robert Schumann var en annen komponist som Bennett ble personlig kjent med på denne tiden.

I senere verker, som kantaten The May Queen fra 1858 og symfonien i g-moll op. 43 fra 1863–1864, er det en tilbakeskuende mendelssohnsk stil som kommer til uttrykk.

Bennett vokste opp i Cambridge hos sin farfar som ga ham hans første musikkundervisning. Åtte år gammel, i 1824, ble han medlem i Kings College-koret, og ti år gammel, i 1826, ble han elev ved Royal Academy of Music. Han studerte ved akademiet i ti år, klaver med William Henry Holmes (1812–1885) og Cipriani Potter (1792–1872) og komposisjon med Charles Lucas (1808–1869) og William Crotch (1775–1847).

Felix Mendelssohn ble så imponert etter Bennetts første klaverkonsert i 1833 at han inviterte Bennett til å besøke ham i Tyskland. Dette skulle vise seg til å bli begynnelsen til et viktig vennskap for Bennett, som besøkte Mendelssohn flere ganger mellom 1837 og 1842. Første gang de to komponistene møttes personlig, var i Düsseldorf, og straks etter i Leipzig, da Bennett fremførte sin tredje klaverkonsert under Mendelssohns taktstokk. Ved den anledningen skrev Robert Schumann en strålende kritikk som pekte på Bennett som den mest musikalske av alle engelske musikere.

Bennett bosatte seg i London i 1837. I 1842 ble han utnevnt til en av direktørene for Philharmonic Society i London, og i 1849 grunnla han London Bach Society, som i 1854 sørget for at Bachs Matteuspasjon fikk sin førsteoppførelse i England, med Bennett som dirigent. I 1855 ble Bennett dirigent for Philharmonic Society, og i 1856 professor i musikk ved Cambridge. Kronen på verket for Bennett ble da han i 1866 ble utnevnt til rektor ved Royal Academy of Music og adlet i 1871.