Faktaboks

Werner Bergengruen
Uttale
bˈergengruen
Født
16. september 1892, Riga
Død
4. september 1964, Baden-Baden
Werner Bergengruen, tegnet av Emil Stumpp (1929)
Werner Bergengruen, tegnet av Emil Stumpp (1929)

Werner Bergengruen var en tysk forfatter. Werner Bergengruens mest kjente roman er Der Grosstyrann und das Gericht (1935), som gir uttrykk for Bergengruens opposisjon mot diktaturet i det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 1933. Werner Bergengruen var en mye lest forfatter i sin egen samtid og et stykke utover i etterkrigstida. I dag oppfattes hans stil som til dels antikvert, og forfatterskapet er lite lest. I 2009 ble det stiftet en Werner Bergengruen-pris, som deles ut annethvert år.

Biografi

Werner Bergengruen ble født i Riga. Selv om han kun var få år da familien flyttet til Tyskland, forble han opptatt av Baltikums historie og samfunnsforhold, noe som viser seg i enkelte av hans litterære tekster. Bergengruen studerte germanistikk, historie, jus og teologi blant annet i München og Berlin, men uten å avlegge noen endelig eksamen. Under første verdenskrig var han soldat; i 1919 kjempet han mot Den røde arme i Baltikum. Etter en periode som journalist ble han fra 1927 forfatter på heltid. Med utgangspunkt i sitt humanistisk-kristne (i 1936 konverterte han til katolisismen) livssyn var han en overbevist motstander av nasjonalsosialismen. Flere av hans kortere tekster, som ikke passerte sensuren i Tyskland etter 1933, sirkulerte som avskrifter i motstandsmiljøer. Bergengruen hørte til de forfatterne som forble i Tyskland da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, men som distanserte seg fra det nye regimet. Selv om enkelte av hans tekster fortsatt passerte sensuren, hadde han fra 1937 i det store og hele yrkesforbud. Han hører dermed til den gruppen forfattere som i tysk litteraturhistorieskriving omtales som indre emigrasjon («Innere Emigration»). Fra 1946 bodde han i utlandet, først i Zürich, senere i Roma, fra 1958 bodde han i Baden-Baden, hvor han døde i 1964.

Forfatterskap

Bergengruen debuterte som forfatter av historiske romaner. I 1926 skrev han Das große Alkahest (etter 1938 kjent under tittelen Der Starost), hvor handlingen utspiller seg i Baltikum. Handlingen i hans mest kjente roman, Der Großtyrann und das Gericht (1935), er lagt til en fiktiv italiensk by hvor en tyrann sitter ved makten, og må forstås som en skarp kritikk av nasjonalsosialismen. På bakgrunn av denne romanen ble Bergengruen ekskludert av forfatterforeningen med begrunnelsen at han ikke var egnet til å bidra til tysk kultur. I 1940 skrev han Am Himmel wie auf Erden, en roman som er tematisk beslektet med Der Großtyrann und das Gericht.

Bergengruen skrev også noveller og fortellinger. Den mest kjente novellen er Die drei Falken (1937), bygd opp i tråd med Giovanni Boccaccios Falkenovelle i Dekameronen. Der letzte Rittmeister (1952) består av en rekke fortellinger bygd inn i en rammefortelling, i 1960 kom prosasamlingen Zorn, Zeit und Ewigkeit. I tillegg til prosa skrev Bergengruen flere lyrikksamlinger. I 1937 oppstod hans regimekritiske diktsamling Der ewige Kaiser (1937), som ble et offer for den nasjonalsosialistiske sensuren, men som sirkulerte som håndskrift blant motstandere av regimet. Senere fulgte Dies irae (1946) og Die heile Welt (1950).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg