USS Wasp

USS Wasp (CV 7) ble konstruert for å fylle den amerikanske kvoten med utgangspunkt i gjeldende flåteavtaler, og var basert på den større Yorktown-klassen, men med et standard deplasement opprinnelig begrenset til 14 150 tonn. Designet som ble valgt prioriterte kapasitet for mest mulig fly på bekostning av fart og beskyttelse.

USS Wasp ble sjøsatt 4. april 1939, og ble første gang tatt i bruk i den amerikanske marinen 25. april 1940 og tilsluttet den amerikanske atlanterhavsflåten. I april og mai 1942 bistod hangarskipet med å frakte britiske jagerfly til Malta, før det i juni ble overført til stillehavsflåten. USS Wasp deltok med flystøtte i det amerikanske angrepet på Solomonøyene, som ble innledet 7. august 1942, hvor det ble senket 15. september 1942 av tre torpedoer fra den japanske ubåten I-19 under kampene om Guadalcanal.

USS Wasp (CV-18) ble sjøsatt 17. august 1943, og ble tatt i bruk i den amerikanske marinen fra 24. november samme år. Det tok del i slaget i Filippinerhavet og slaget om Leytegulfen i 1944, og invasjonen av Iwo Jima i 1945. Det ble modernisert flere ganger etter krigen, blant annet med skråstilt flydekk i 1955. Det ble siste gang tatt ut av bruk i 1972, og hugget opp i 1973.

USS Wasp (CV-7) var utstyrt med to dampturbiner, med en ytelse på 70 000 akselhestekrefter, som drev to propeller. Desember 1941 hadde Wasp 75 fly, hvorav 34 Wildcat jagerfly, 39 stupbombefly og to torpedofly.

• Standard deplasement: 14 700 tonn
• Lengde: 219,45 meter
• Toppfart: 29,5 knop
• Rekkevidde: 12 500 nautiske mil ved 15 knop

USS Wasp (CV-18) var utstyrt med dampturbiner med en ytelse på 150 000 akselhestekrefter, og hadde kapasitet for 91 fly. Spesifikasjonene er for hangarskipet under andre verdenskrig.

• Standard deplasement: 27 100 tonn
• Lengde: 265,78 meter
• Topphastighet: 33 knop
• Rekkevidde: 12 000 nautiske mil ved 15 knop