W. G. Sebald

Sebalds skjønnlitterære debut var det fortellende langdiktet Nach der Natur. Ein Elementargedicht (1988). Et viktig motiv i bokens første del er en altertavle av 1500-tallsmaleren og grafikeren Matthias Grünewald. Undertittelen viser til de fire elementene og antyder at Sebald er en «elementær» tenker, ved at han undersøker grunnleggende forhold mellom mennesket og dets omgivelser.

Sebald debuterte som prosaforfatter i 1990 med Vertigo (originalutgave: Schwindel. Gefühle. Norsk oversettelse i 2005), som består av fire fortellinger som formmessig veksler mellom reiseskildring, selvbiografi og forfatterbiografier. Den tyske tittelen kan tolkes både som svimmelhetsfølelse og som følelser av bedrag. Bokens første fortelling handler om Henri Beyle (Stendahl) og hans kjærlighetshistorier. Bokens andre del skildrer fortellerens reise fra Wien via Venezia til Verona, et fiktivt møte med den østerrikske poeten Ernst Herbeck, Casanovas flukt fra Dogepalasset, og en utlegning om maleren Antonio Pisanellos freske ved Pellegrini-kapellet i Sankt Anastasia-kirken i Verona. Bokens tredje fortelling er basert på Franz Kafkas skildringer av sin reise til Italia i september 1913. Fjerde fortelling skildrer blant annet hvordan det moderne samfunnet gjør sitt inntog i landsbyen W. i de tyske Alpene. Forfattere som Dante Alighieri og Franz Werfel opptrer som randfigurer, og flere referanser til Kafkas etterlatte fragmenter om jegeren Gracchus illustrerer hvordan fortellingene befinner seg på grensen mellom fiksjon og fakta. Flere passasjer i Vertigo fremhever erindringens flyktige og upålitelige karakter, og et tilbakevendende tema i boken er det uoppløselige misforholdet mellom en hendelse og dens fremstilling i et annet medium.

De fire fortellingene i De utvandrede (originalutgave: Die Ausgewanderten, 1992. Norsk oversettelse i 2001) fremstiller livshistorien til fire personer som på ulike måter lever i en eksiltilværelse, etter at deres familie eller opprinnelige miljø har blitt brutt opp som en følge av omveltninger knyttet til politiske hendelser på 1900-tallet. I «Henry Selwyn» er fortelleren på 1970-tallet leietaker hos en opprinnelig litauisk jøde bosatt i Storbritannia, som etter en suksessrik karriere som medisiner begår selvmord. I «Paul Bereyter» rekonstruerer fortelleren livet til sin gamle folkeskolelærer, som til tross for sin jødiske bakgrunn måtte tjene seks år som Wehrmacht-soldat.

Etter krigen vender Paul Bereyter tilbake til sin tidligere stilling i landsbyen S., uten at han klarer å bli en del av fellesskapet der. Som en følge av sine opplevelser tar Bereyter livet sitt i 1984. I «Ambros Adelwarth» rekonstrueres livet til fortellerens grandonkel, som utvandret til USA og jobbet som tjener for en rikmannssønn, før han endte livet sitt på et mentalsykehus.

Den lengste fortellingen i boken, «Max Aurach», handler om fortellerens møte med en maler i Manchester på 1960-tallet og på 1990-tallet, som på grunn av sin jødiske bakgrunn måtte forlate den tyske byen Bad Kissingen i 1939. Aurach står ved staffeliet hele dagen og maler lag på lag med farge på lerretene, før han visker motivene ut eller skraper dem av. Denne teknikken kan leses som en allegori over Aurachs smertefulle, uavsluttede erindringsarbeid. Forbildet for Aurach-figuren er den tyske maleren Frank Auerbach, som i 1939 ble sendt fra Tyskland til England med en såkalt «Kindertransport» for jødiske barn. I den engelske utgaven er fortellingens tittel endret til «Max Ferber» fordi Auerbach motsatte seg en direkte assosiasjon med Sebalds fortelling. Auerbachs kulltegning «Head of Catherine Lampert VI» er gjengitt i De utvandrede.

Saturns ringer (originalutgave: Die Ringe des Saturn, 1995. Norsk oversettelse i 2002) skildrer en vandring i Sørøst-England på begynnelsen av 1990-tallet. I bokens ti kapitler oppsøker fortelleren områder som har blitt preget av industri og moderne infrastruktur. Den melankolske fortelleren reflekterer over forbindelsene mellom fremskritt, tap og ødeleggelse, og assosierer seg på grunnlag av tilsynelatende enkle eksempler frem til betraktninger av mer allmenn karakter. De mange sidefortellingene i boken danner et løst nettverk av hendelser som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, som for eksempel sildefangst i Storbritannia på 1800-tallet og holocaust.

Den digressive fortelleteknikken leder fokus bort fra hovedfortellingen og gjør sidefortellingene til bokens hovedanliggende. Tema som kartografiens krigsfunksjoner, oppdrett av silkelarver, barokk malerkunst, og biografiske skisser over personer som forfatteren Joseph Conrad og den irske opprøreren Roger Casement bindes sammen til en melankolsk refleksjon over modernitetens fremvekst og dens skyggesider. Tittelen viser blant annet til det «saturniske» og melankolske i Sebalds tekster, og til et fenomen som bare er observerbart med spesielle hjelpemidler fra stor avstand. Tittelen Saturns ringer understreker hvordan Sebald betrakter fjerntliggende og tilsynelatende uviktige fenomener som deler av en større, destruktiv sammenheng.

I Sebalds mest romanlignende tekst Austerlitz (2001, norsk oversettelse i 2004) refererer en navnløs jeg-forteller sine møter med hovedpersonen Jacques Austerlitz på ulike steder i Europa fra 1967 til midt på 1990-tallet. I 1939 unnslapp Austerlitz nazistenes forfølgelser i Praha fordi han ble sendt med en såkalt «Kindertransport» til en fosterfamilie i Wales, der han vokste opp hos en kalvinistisk prest og som tenåring fikk vite om sitt egentlige opphav. Sebald benytter seg delvis av et autentisk materiale i boken, og i den realistisk anlagte rammefortellingen skildrer Austerlitz forsøkene sine på å finne ut mer om sin egen bakgrunn og sine foreldre som forsvant under krigen. Austerlitz reflekterer samtidig over vidt forskjellige emner fra europeisk historie, malerkunst og arkitektur, og belyser sine synspunkter med henvisninger til både monumentale hendelser og randfenomener i modernitetens historie.

Noen av de sentrale passasjene i boken omhandler Napoleons seier i slaget ved Austerlitz i 1805, det moderne tidsbegrepet, belgisk kolonihistorie, festningen Breendonk ved Antwerpen, justispalasset i Brussel og det franske nasjonalbiblioteket på Quai d’Austerlitz i Paris. I gjengivelsen av Austerlitz’ fortelling låner Sebald en rekke formuleringer og motiver fra andre forfattere, og denne intertekstualiteten tilfører et litterært slektskap til Austerlitz’ tilsynelatende autentiske minnefortelling. «Bygningshistorikeren» Austerlitz rår over store encyklopediske kunnskaper og oppsøker en rekke museer, arkiver og samlinger, men som litteraturforskeren Jonathan Long påpeker, bruker Austerlitz lagringsteknologiene og minneteknologiene som et substitutt for sin egen hukommelse, uten at arkivene innfrir forventningen om at de skal gi en mer helhetlig erkjennelse av sammenhenger i fortiden. Et fotografi i teksten som viser Austerlitz’ overfylte kontor, kan tolkes som en allegori for at Austerlitz er et «arkivarisk subjekt» som danner minnet sitt ved hjelp av medier og symbolske representasjoner av fortiden, uten at det er mulig å ordne de forskjelligartede innsiktene til et oversiktlig og brukbart system.

• Nach der Natur. Ein Elementargedicht (1989)
• Schwindel. Gefühle (1990) Norsk utgave Vertigo, oversatt av Geir Pollen (2006)
• Die Ausgewanderten (1992) Norsk utgave: De utvandrede, oversatt av Geir Pollen (2001)
• Die Ringe des Saturn (1995) Norsk utgave: Saturns ringer. En engelsk valfart,oversatt av Geir Pollen (2002)
• Austerlitz (2001) Norsk utgave: Austerlitz, oversatt av Geir Pollen (2004)
• For Years Now (2001)
• Unerzählt. 33 Texte (2003)
• Über das Land und das Wasser. Ausgewählte Gedichte 1965–2001 (2008)

• Die Beschreibung des Unglücks. Zur österreichischen Literatur von Stifter bis Handke (1985)
• Unheimliche Heimat. Essays zur österreichischen Literatur (1991)
• Logi in einem Landhaus (1998)
• Luftkrieg und Literatur. Mit einem Essay zu Alfred Andersch (1999). Norsk oversettelse: Luftkrig og litteratur, oversatt av Geir Pollen (2007)
• Campo Santo. (2003)