Volkmar Andreae var en sveitsisk komponist, dirigent, pedagog og pianist. Som dirigent regnes han som Anton Bruckner-spesialist. Samtidig var han forkjemper for komponister som Richard Strauss, Max Reger, Gustav Mahler og Claude Debussy.
I 1911 fikk han tilbud om å etterfølge Gustav Mahler som dirigent for New York Philharmonic Orchestra, men takket nei. Andreae var hedersdoktor ved universitetet i Zürich samt hederspresident i Schweizerischer Tonkünstlerverein.
Volkmar Andreae studerte tidlig komposisjon med Karl Munzinger (1842–1911). Fra 1897 til 1900 var han elev ved Köln-konservatoriet, der han studerte med den sveitsiske pianisten og dirigenten Fritz Brun (1878–1959), de tyske komponistene og dirigentene Franz Wüllner (1832–1902) og Isidor Seiss (1840–1905) og den tyske organisten Friedrich Wilhelm Franke (1862–1932).
I 1900 ble Andreae førsterepetitør ved München-operaen, og fra 1902 frem til 1949 ledet han Zürichs blandede kor. I årene fra 1906 til 1949 var han sjefdirigent for Tonhalle-orkestret i Zürich og fra 1914 til 1939 direktør for Zürich-konservatoriet.
Andreae var en betydelig pedagog, og blant hans elever finner man Alfred Baum (1904–1993), Adolf Brunner (1901–1992), Erhart Ermatinger (1900–1966), René Berger (1908–2006) og Bernhard Henking (1897–1988), som alle senere ble betydelige sveitsiske komponister.
Volkmar Andreaes musikk begynner i en romantisk og lett modal stil, via en Schumann-, Brahms- og Franck-harmonikk til en senromantisk og impresjonistisk stil. Som en glimrende orkesterkjenner komponerte han verk med en utvidet orkestersats hentet fra Bruckners klangverden.
Andreaes klavertrio op. 1 ble første gang uroppført i 1899, og viser en romantisk stil med modale innslag. Trioen har trekk av Schumann-, Brahms- og Franck-harmonikk, samt i første og siste sats en tydelig moll-variant av Grieg-motivet. Trioen er velformet, meget velklingende og viser en idiomatisk utformet klavertrio.
Strykekvartetten nr. 1 op. 9, uroppført i 1905 viser tydelig impresjonistiske og pentatone innslag.
Klavertrioen op. 2 fra 1908 viser stort sett det samme musikalske uttrykk som i klavertrioen op. 1, men i op. 2 finner man en noe tydeligere senromantisk harmonikk i tillegg til innslag av impresjonisme og pentatonikk.
I symfoni nr. 2 i C-dur fra 1920 er orkesterstilen tydelig påvirket av Brahms, Franck og Bruckner. Symfonien er velformet, og Andreae anvender tydelig modalitet, samtidig som han viser seg som en meget god instrumentator.
I strykekvartett nr. 2 i E-dur op. 33, uroppført i 1921, viser uttrykket Mendelssohnsk eleganse kombinert med en Dubussy-harmonikk, mens kvartetten for fløyte, fiolin, bratsj og cello op. 43 fra rundt 1942 er inspirert av både Debussy og Ravel.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.