Volden i Andizjan

Volden som utspilte seg 13. mai i Andizjan var tett knyttet til en siktelse og rettssak av 23 lokale forretningsmenn som ble arrestert sommeren 2004. Forretningsmennene var tiltalt for «ekstremisme, separatisme og fundamentalisme» og for å være medlemmer av en islamsk gruppe ved navn Akramiya. Rettssaken varte i 3 måneder, og de tiltaltes venner og familier samlet seg utenfor rettsbygningen for å følge saken. Da det 12. mai ble opplyst at domsavsigelsen var utsatt på ubestemt tid, førte det til stor frustrasjon blant de fremmøtte.

I løpet av natten til 13. mai stormet en gruppe væpnede menn fengselet i Andizjan hvor de tiltalte satt fanget, og i slapp løs flere hundre fanger.

Om morgenen 13. mai skal tusenvis av mennesker ha samlet seg på Babur-torget i byens sentrum. Flere av arrangørene av protestene og de frigitte fangene tok også kontroll over den lokale myndighetsbygningen (Hokimiyat) og oppfordret byens innbyggere til å protestere mot rettssaken og utsettelsen av domsavsigelsen. Gruppen som tok kontroll over Hokimiyaten tok flere gisler.

Flere vitnesbyrd forteller om skyting før sikkerhetsstyrkene startet sin offensiv på ettermiddagen. I løpet av dagen 13. mai skal mellom 10 og 50 mennesker ha blitt skutt og drept under demonstrasjoner.

Mellom klokken 15 og 16 på ettermiddagen 13. mai stengte sikkerhetsstyrkene av gatene rundt Babur-torget ved hjelp av soldater og militære kjøretøy. Cirka klokken 17 skal sikkerhetstyrkene ha åpnet ild mot en stor gruppe mennesker inne på torget, og det skal ha oppstått panikk i folkemengden. På dette tidspunktet skal det ha vært mellom 10 000 – 15 000 mennesker på plassen, inkludert kvinner og barn.

Helsepersonell skal ikke ha fått tilgang til de skadde, og det ble senere rapportert om at sikkerhetsstyrkene i løpet av kvelden og natten hadde henrettet de skadde som lå igjen i området systematisk. Mange av de overlevende flyktet til nabolandet Kirgisistan.

Det er enda uvisst hva som skjedde med likene, da myndighetene fjernet dem fra gaten om morgenen 14. mai. Enkelte kilder hevder at mange ble begravd i massegraver, men disse opplysningene har ikke blitt bekreftet av uavhengige organisasjoner.

Ifølge president Islam Karimov var regjeringsstyrkenes respons på demonstrasjonene en legitim rettshåndhevelse mot religiøse ekstremister og kriminelle som hadde som mål å opprette et kalifat i Usbekistan.

Mellom november 2005 og januar 2006 ble minst 230 mennesker rettsforfulgt bak lukkede dører, mange ble dømt for terrorisme og for å forsøke å styrte den usbekiske regjeringen. Usbekistans høyesterett gjennomførte også en rettssak mot 15 tiltalte som var relatert til stormingen av fengselet i Andizjan og gisseltakingen i Hokimiyaten. Alle 15 tilsto straffeskyld.

Ett år etter var ca. 180 blitt dømt til harde straffer for å ha deltatt i urolighetene; de fleste fikk mellom 12 og 20 års fengsel. Myndighetene slo samtidig til mot den politiske opposisjonen ellers i landet, særlig den med basis i islamsk fundamentalisme.

Etter hendelsene i Andizjan ble de usbekiske politistyrkene, grensepolitiet og innenriksdepartementet satt under sikkerhetstjenestens kontroll. En rekke internasjonale organisasjoner og medier ble utvist fra Usbekistan i tiden som fulgte.

Hendelsene i Andizjan fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Vestlige land, samt aktører som OSSE, EU, NATO og FN fordømte usbekiske sikkerhetsstyrkers respons på hendelsene og krevde at en uavhengig internasjonal gransking skulle finne sted. Russland, Kina og Shanghai-gruppen delte regimets syn på at usbekiske myndigheter hadde gjennomført en legitim anti-terror operasjon.

Daværende president i USA George Bush oppfordret 31. mai 2005 usbekiske myndigheter til å tillate en uavhengig granskning av hva som hadde skjedd. EU ga Usbekistan en frist til 30. juni for å tillate en uavhengig granskning, men regimet møtte ingen av de framsatte kravene. Volden i Andizjan satte Usbekistans vestlige partnere i en kinkig situasjon, da landet hadde samarbeidet tett med USA, Storbritannia og NATO ved å tilby bruk av usbekisk territorium for operasjonene i Afghanistan. USA ble bedt om å forlate sin militærbase i Karsji høsten 2005, mens Tyskland fikk lov til å fortsette å drifte sin base i Termez, ved grensen til Afghanistan.

Etter hendelsene i Andizjan innførte EU og USA strenge sanskjoner mot Usbekistan. Sanksjonene ble løsnet opp i henholdsvis 2008 og 2011. En stor del av grunnen til dette var at NATO og USA startet tilbaketrekkingen fra Afghanistan. Tilbaketrekkingen gjorde Usbekistan til et viktig transittland for militærutstyr i det såkalte nordlige distribusjonsnettverket (NDN), da en av nettverkets ruter fra Afghanistan går via usbekisk territorium.

• Usbekistans historie

• BBC (17. mai 2005) "How the Andijan killings unfolded"
• Heathershaw, John. 2007. “Worlds apart: the making and remaking of geopolitical space in the US–Uzbekistani strategic partnership.” Central Asian Survey, 26(1), 123-140.
• Human Rights Watch (2005). “Bullets Were Falling Like Rain”. The Andijan Massacre, May 13, 2005. Vol. 17, No. 5(D)
• Human Rights Watch (2006) "The Andijan Massacre One Year Later, Still No Justice"
• Human Rights Watch (14. juni 2006) "Eurasia: Uphold Human Rights in Combating Terrorism"
• International Crisis Group (25. mai 2005) "Uzbekistan: the Andijon Uprising". Bishkek/Brussels: Asia Briefing no. 38.
• Megoran, Nick (2008) "Framing Andijon, narrating the nation: Islam Karimov's account of the events of 13 May 2005." Central Asian Survey, 27(1), 15-31
• Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) (20. juni 2005) "Preliminary Findings on the Events in Andijan, Uzbekistan, 13 May 2005".