Vissenbjergbakkene er et dødislandskap ved landsbyen Vissenbjerg på Fyn i Danmark. «Udsigten» er det mest kjente utsiktpunktet, med utsikt til Brænde Å, Brændholt Bjerg og Frøbjerg Bavnehøj. Sistnevnte er Fyns høyeste punkt med sine 131 meter over havet, knappe 2 meter høyere enn Vissenbjerg. Mot vest er det utsikt helt til Lillebælt.

Vissenbjergbakkene er fredet, og byr på et dramatisk landskap formet av istiden. Da isen trakk seg tilbake, ble en stor bit liggende uten å ha kontakt med breen, såkalt dødis. Den beveget seg derfor ikke, og nedsmeltingen utformet landskapet slik det fremstår i dag. De tyngste partiklene, stein og grus, ble liggende på bunnen av sjøene, mens de fineste partiklene rant lengst vekk. Vannet rant ofte med slik fart og kraft at det skar dype kløfter i terrenget. «Afgrunden» er en slik avløpsrenne, 16 meter dyp og 400 meter lang, og ble fredet i 1949. At terrenget har vært så ufremkommelig er en god forklaring på hvorfor røvere og fredløse har hatt tilhold her opp gjennom årene. De har kunnet leke gjemsel med loven. Hovedveien over Fyn i årevis gikk i bue rundt Vissenbjerg.

Møllesøen og kombinasjonen vann og leire la grunnlaget for teglverk. På det meste fantes det 15 teglverk i Vissenbjerg på 1800-tallet.

Like ved riksveien, skal Sankt Vitus kilde befinne seg. Vitus var en katolsk helgen som led martyrdøden omkring år 300, og man ofret haner til ham i håp om at det ville kurere epilepsi. Hanen i Vissenbjergs byvåpen stammer herfra.

I 2010 ble det besluttet å legge Vissenbjerg Skov ut som naturskog. Vanlig skogsdrift er blitt innstilt, og trærne får en naturlig livssyklus som gir plass til sopp og insekter tilknyttet forråtnelsesprosessene. Nye planter og dyr vil med tiden innfinne seg. Fordi området er så kupert har det ikke blitt drevet landbruk her, derfor skjuler grunnen trolig frø fra arter som ikke er synlige i dag.

Et sagn fra området forteller om en mann og hans eneste datter, som bodde i nærheten av en røverbande. En ung og fremmed herre forelsket seg i datteren, fridde og fikk ja. Like før bryllupet gikk datteren en tur i skogen og kom til hulen hvor røverne holdt til. Hun gikk inn, og ble storveies forundret over alle kostbarheter av gull og sølv hun så. Da hun kikket inn i neste rom, ble hun tilsvarende forskrekket; rommet var fullt av avhugne armer og ben. Hun forsøkte å rømme fra dette fryktelige stedet, men da hun hørte stemmer fra inngangen, fant hun ikke andre løsninger enn å gjemme seg under en seng. Like etterpå kom en av røverne inn, trekkende med en jomfru som han myrdet med en kniv. Piken, som i taushet lå under sengen, ble forferdet da hun så at røveren og morderen var hennes kommende brudgom. Røveren ville ta en ring fra jomfruens finger, men da han ikke klarte det, hugg han like gjerne fingeren av med en øks. Fingeren forsvant under sengen der den vordende brud lå. Hun tok godt vare på den. Om kvelden, da røverne hadde dratt ut på nytt tokt, slapp piken ut av røverhulen, og fôr hjem. Da gjestene vel var samlet på bryllupsdagen, og brudgommen hadde møtt opp i all sin stas og mundur, tok piken frem den avhuggede finger hvor ringen ennå satt på, og spurte om brudgommen gjenkjente den. Han bleknet og tilsto at han var lederen for røverne, hvorpå han og resten av banden ble fanget av gjestene. De ble henrettet, den gamle faren døde av forferdelse kort tid etterpå, og piken tilbrakte visstnok resten av sitt liv i kloster.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.