Viljo Tarkiainen var en finsk litteraturforsker og kritiker. Han var var professor i finsk litteratur ved Universitetet i Helsingfors 1924–46 og regnes som grunnleggeren av nyere finsk litteraturforskning. Han virket også en tid som dramaturg på det Finlands nasjonalteater.

Tarkiainen har spesielt studert forfatterskapet til den finske forfatteren Aleksis Kivi. I 1910 kom doktoravhandlingen om Kivis roman Sju brödre, et sentralt verk i finsk litteratur. I 1915 fulgte han opp med en biografi om Kivi. Senere publisert han en bok om Kivis store forbilde Cervantes (1918).

Tarkiainen har i sin forskning hatt et bredt nedslagsfelt innen den finske litteraturen. Han har publisert om den finske muntlige tradisjonen, om 1800-talls forfattere som Minna Canth (1921) og samtidige forfattere med avhandlinger om Otto Manninen (1933) og Eino Leino (1954).

Han utga en finsk litteraturhistorie (1934, svensk utgave 1950), og redigerte verket Finlands nasjonallitteratur (15 bind, 1932–43, sammen med E. N Setälä og V. Laurila).

Han var formann i Finska Litteratursällskapet 1934-1946, styremedlem i Finska kulturfonden 1939–1946, og kansler for Samhällsvetenskapliga högskolan (Yhteis­kunnallisen korkeakoulu) 1946–1951.

Tarkiainen var gift med Maria Jotuni fra 1911. I den posthumt utgitte romanen Huojuva talo («Det vaklende huset», 1963) skildrer hun et dødt, brutalt ekteskap med trekk fra parets liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.