Victor Hugo

Hugo debuterte som lyriker med Odes (1822, 1824); deretter fulgte blant annet den formelt nyskapende samlingen Les Orientales (1829), Les Feuilles d'automne (1831), Les Voix intérieures (1837) og Les Rayons et les ombres (1840). Samlingen Les Châtiments (1853) består særlig av politiske stridsdikt. Diktene i Les Contemplations (1856) er i stor grad religiøse og metafysiske, men blant de fineste er enkelte korte, personlige dikt der han minnes sin avdøde datter Léopoldine.

Hans lyriske hovedverk er La Légende des siècles (1859–1883; norsk gjendiktning ved Bjørnstjerne Bjørnson, Århundredernes legende, 1911; Århundrenes legende, modernisert av Helge Hagerup, 1987), en storslått fremstilling av menneskehetens historie. I Les Chansons des rues et des bois (1865) merkes tydelige realistiske og naturalistiske trekk.

Hugos styrke som lyriker ligger egentlig ikke så mye i følelsen, som kan være grunn, som i hans enestående evne til å skape bilder. Han forandret også den aleksandrinske verseformen: ved å dele verselinjene i tre rytmiske enheter skapte han det såkalte «romantiske» vers.

Blant Hugos mest kjente dramatiske verker er Cromwell (1827), Hernani (1830), Lucrèce Borgia (1833) og Ruy Blas (1838). Hans skuespill omfattes ikke lenger med samme interesse, men de har hatt stor betydning i fransk teaterhistorie. Forordet til Cromwell er et viktig litteraturteoretisk skrift. Hans tese går ut på at hver tidsepoke har sin form for diktekunst; dramaet er den form som svarer til hans samtid. Det er den sjangeren hvor alle sider ved livet, det sublime og det groteske, skjønne og uskjønne, gode og onde, kommer til uttrykk på lik linje.

Hugo tar avstand fra den strenge inndelingen i komedie og tragedie ut fra det syn at livet ikke kjenner et slikt absolutt skille. I det hele setter han livets mangfoldighet, tingenes særpreg og lokalfarge, det individuelle, opp mot klassisismens søken etter det generelle. Hans dramatikk vakte stor debatt; berømt er «Hernani-slaget» i Comédie-Française mellom hans tilhengere, de unge romantiske dikterne, og det tradisjonsbundne borgerskapet.

Hugos romaner har fått en stor leserkrets; mange av dem er oversatt til norsk, i flere utgaver. I Notre-Dame de Paris (1831; norske oversettelser henholdsvis Notre-Dame, Notre-Dame-kirken i Paris, Ringeren i Notre-Dame og Ringeren fra Notre-Dame, første oversettelse i 1901) skildrer han Paris mot slutten av middelalderen, med domkirken og det myldrende folkelivet i sentrum. Les Misérables (1862; norske oversettelser henholdsvis Elendighedens Ofre, Samfundets Forskydte, Samfundets ulykkelige, De elendige og Dei bannstøytte, første oversettelse i 1862-1863) er preget av sosial patos og mystisk utviklingstro. Quatre-vingt-treize (1874; norsk tittel Tri-og-nitti eller 1793, første oversettelse under tittelen Aaret 1793 i 1874) er henlagt til revolusjonstiden. I Le dernier Jour d'un condamné (1829) kjempet han for avskaffelse av dødsstraffen.

Han skrev i tillegg en rekke satiriske politiske pamfletter, blant annet Napoléon le petit (1852), der han gjorde narr av Napoleon 3. Fordi Napoleon 1 ble omtalt som «Napoléon le grand» – Napoleon den store – bestemte Hugo seg for å kalle hans nevø, Napoleon 3, for «Napoléon le petit», altså Napoleon den lille.

Hugo ble på slutten av 1800-tallet betraktet som Frankrikes nasjonaldikter, en dikterhøvding i enda høyere grad enn for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson i Norge. Senere kjølnet franske kritikeres begeistring, og man fremhevet ujevnheten i hans omfattende produksjon og hans ofte manglende sans for nyanser og likevekt.

Moderne kritikk legger særlig vekt på hvordan det visjonære og det sosiale forenes hos ham, uavhengig av samtidens litterære strømninger.

En rekke operaer er basert på Hugos verker, blant annet Giuseppe Verdis Ernani (1844) og Rigoletto (1851; etter Le Roi s'amuse) og Gaetano Donizettis Lucrezia Borgia (1832). Felix Mendelssohn-Bartholdy skrev en ouvertyre til Ruy Blas (1839).

Notre-Dame de Paris er filmatisert i 1923, 1939 og 1956, med henholdsvis Lon Chaney, Charles Laughton og Anthony Quinn som ringeren Quasimodo, og ble dessuten laget som helaftens tegnefilm fra Disney i 1996. Erik Bøgh brukte verket som utgangspunkt for et syngespill, Esmeralda, i 1859.

Les Misérables har vært filmatisert en rekke ganger, og har i de senere år også nådd et stort publikum i form av musikalversjonen fra 1980.

• Han d'Islande (1823; norsk oversettelse henholdsvis Iislænderen i Norge, 1831 og Fangen på Munkholmen, 1996)
• Bug-Jargal (1826; norsk oversettelse av Sigurd Høst i 1930)
• Cromwell (1827; norsk oversettelse Forord til Cromwell, 1980)
• Les Travailleurs de la Mer (1866; norsk oversettelse Havets arbeidere, 1929)
• L'Homme qui rit (1869; norsk oversettelse henholdsvis Manden som ler, 1869 og Mannen som ler, 1930)
• Choses vues (1887; norsk oversettelse Seet og oplevet : Livserindringer, 1888)

• romantikken – litterær periode
• Frankrikes litteratur
• Teater i Frankrike
• Frankrikes historie

• Hugos bøker i Open Library
• Hugos bøker i Project Gutenberg
• Hugos bøker som lydbøker i LibriVox
• Hugo på norsk: bøker i Nasjonalbiblioteket

• Barrère, Jean-Bertrand: La fantaisie de Victor Hugo, [nouvelle éd.], 1972–73, 3 b., isbn 2-252-01532-2
• Brombert, Victor: Victor Hugo and the visionary novel, 1984, isbn 0-674-93550-0
• El Makki, Laura og Gallienne, Guillaume: En sommer med Victor Hugo, oversatt fra fransk av Agnete Øye, med gjendiktninger av Jan Jakob Tønseth, Oslo, Solum Bokvennen, 2017
• Gaudon, Jean: Le temps de la contemplation: l'oeuvre poétique de Victor Hugo des Misèresau Seuil du gouffre, 1969
• Guillemin, Henri: Victor Hugo par lui-même, 1951
• Hagen, Ingeborg Refling: Victor Hugo. Brev fra fangenskap, 1972, Suttung, isbn 8270660086 (Nasjonalbiblioteket)
• Juin, Hubert: Victor Hugo, 1980–86, 3 b
• Maurois, André: Olympio, ou la vie de Victor Hugo, 1954
• Robb, Graham: Victor Hugo, 1997, isbn 0-330-33707-6
• Rubow, Paul V.: Victor Hugos lyrik: studier over de ældre digtsamlinger, 1943
• Stephens, Bradley: Victor Hugo (Critical Lives). Reaktion Books. isbn 978-1789140842
• Tieghem, Philippe van: Victor Hugo : un génie sans frontières: dictionnaire de sa vie et de son oeuvre, 1985
• Ubersfeld, Anne: Le roi et le bouffon: étude sur le théâtre de Hugo de 1830 à 1839, 1974
• Aarnes, Asbjørn: «Bjørnstjerne Bjørnson og Victor Hugo», Edda 3, 1996, s. 212-219