Faktaboks

Victor Herbert
Uttale
hˈə:bət
Født
1. februar 1859, Dublin, Irland
Død
26. mai 1924, New York, USA
Portrett
Library of Congress Prints and Photographs Division.

Victor Herbert, irsk-amerikansk cellist, dirigent og komponist, en av de viktigste teaterkomponistene i det tidlige tyvende århundre og en som gikk i spissen for utviklingen av den tradisjonelle wiener-operetten til amerikansk «musical comedy». Han er blitt kalt «den amerikanske operettens far» og ble forbilde for blant andre Sigmund Romberg og Rudolf Friml. Til hans mest kjente operetter i tradisjonell romantisk stil hører The Red Mill (1906) og Naughty Marietta (1910). Herbert komponerte også en rekke verk i klassisk-romantisk stil der hans cellokonsert nr. 2 i e-moll op. 30 uroppført i 1894 regnes som et av hans fineste. Han markerte seg også som dirigent, blant annet for Pittsburgh Symphony Orchestra.

Utdannelse og studier

Victor Herbert mistet sin far bare tre år gammel, og sammen med moren flyttet han til Stuttgart i 1867. Her fikk han blant annet musikkundervisning på Eberhard-Ludwigs-gymnasiet. Hans plan var å studere medisin, men økonomien tillot ikke det. I stedet ble det musikkstudier – først klaver, fløyte og piccolofløyte for til slutt å gå helhjertet inn for cellostudiet. Han studerte med Bernhard Cossmann i tre år fra han var 15 år. Deretter begynte han sine studier ved Stuttgart-konservatoriet med avsluttende eksamen i cello, musikkteori og komposisjon for Max Seifritz i 1879.

Musikalsk virksomhet

Innen han fylte 19 år opplevde Herbert å få være solist med flere ledende tyske orkestre, og i 1880 var han et års tid solocellist i Eduard Strauss' orkester i Wien. Fra 1881 og fem år fremover var han cellist i hofforkestret i Stuttgart, en periode da han for alvor begynte å komponere. I 1886 giftet Herbert seg med sopranen Therese Förster (1861–1927), og samme år slo de seg ned i USA. De ble begge engasjert av Walter Damrosch (1862–1950) og Anton Seidl (1850–1898) til Metropolitanoperaen i New York, Förster til ledende sopran-roller, Herbert som operaorkestrets solocellist. Seidl ble en viktig mentor for Herbert og kom til å få stor betydning for hans utvikling som dirigent – Herbert ble nemlig Seidls assistentdirigent for New York-filharmoniens sommerkonserter, en stilling han hadde fra 1888 til 1898. I tillegg var han engasjert som orkestrets solocellist.

Høsten 1889 begynte han å undervise i cello og komposisjon ved National Conservatory of Music, en stilling han hadde i flere år framover. Årene 1890–1893 var han dirigent for Boston Festival Orchestra og ble dirigent for 22nd Regimental Band of the New York National Guard i 1894. Samme år ble Herbert også dirigent for Pittsburgh Symphony Orchestra, et orkester han skaffet betydelig anseelse. Han sluttet som orkestrets dirigent etter en uoverensstemmelse i 1904. I stedet dannet han The Victor Herbert Orchestra, et orkester han dirigerte frem til sin død. Orkesteret hadde både lettere og mer seriøs musikk på programmet.

De første klassiske verk

Mens han var ansatt i Stuttgart, komponerte Herbert sine første større instrumentalverk – en suite for cello og orkester op. 3, cellokonserten nr. 1 i D-dur op. 8 begge fra 1882 og en serenade for strykeorkester op. 12 fra 1884. I 1893 fulgte Légende for cello og orkester og året etter cellokonsert nr. 2 i e-moll op. 30, et verk som regnes som et av Herberts fineste verk.

Operettekomponist

Herbert komponerte sin første operette, Prince Ananias, i 1894. Operetten ble en suksess og tre nye operetter fulgte i rask rekkefølge – The Wizard of the Nile i 1895, The Serenade i 1897 – en operette som skaffet ham internasjonal berømmelse – og The Fortune Teller i 1897. Etter dette gikk det fire år før Herbert komponerte flere operetter, arbeidet med Pittsburgh Symphony tok all hans oppmerksomhet. Men like før han sluttet som dirigent i Pittsburg så Babes in Toyland dagens lys i 1903 fulgt av Mlle. Modiste i 1905 og The Red Mill i 1906, de siste kom til å bli operetter som gjorde Herbert til en av de best kjente amerikanske komponistene.

Selv om Herbert er mest kjent som operettekomponist, skrev han også to operaer – Natoma komponert 1909–1910 og Madeleine, en enakter fra 1914. Omtrent samtidig kom hans aller mest kjente operetter – Naughty Marietta i 1910, Sweethearts i 1913 og Eileen i 1917.

Estetikk

De klassisk-romantiske verkene

Med unntak av Herberts cello-konsert nr. 2 i e-moll er det ikke mange av hans verk som ble fremført de nærmeste årene etter hans død i 1924. Dette har imidlertid endret seg de siste par ti-årene. Først og fremst gjelder dette hans cellokonsert nr. 2 i e-moll fra 1894. Konserten viser tydelig påvirkning fra Franz Liszt, mens Herberts kollega ved National Conservatory of Music, Antonín Dvořák, må ha hatt Herberts konsert i tankene når han komponerte sin berømte cellokonsert i h-moll op. 104 årene 1894–1895. I tillegg har også flere andre av Herberts verk for cello og orkester blitt satt på repertoaret de senere årene. Blant annet gjelder dette hans suite for cello og orkester op. 3 fra 1884 som viser en musikalsk letthet i uttrykket, et verk som peker mot Herberts senere komposisjoner. Cellokonserten nr. 1 har også kommet til heder og verdighet igjen. Konserten viser en utsøkt balanse mellom virtuositet og lyrisk uttrykk. Et annet av Herberts større orkesterverk – tone-diktet Hero and Leander fra 1901 – viser tydelig påvirkning fra Richard Wagner og Franz Liszt.

Operettene

Den musikk som forekom i den lettere amerikanske teater-musikken på slutten av 1800-tallet, gikk i to retninger – enten lot man seg inspirere av Wiener-operetten eller så ble Gilbert og Sullivans lette operaer og komedier forbilder. Herberts musikalske bakgrunn gjorde at det var enkelt for ham å imitere Wiener-operetten – valsen er blitt hans mest karakteristiske musikkform, og flere av valsene ble meget populære til tross for at de stiller store krav til utøverne.

Etter at Herbert kom til USA i 1886, ble han påvirket av Gilbert og Sullivans musikalsk-dramatiske uttrykk, men til forskjell fra Sullivans orkester kom Herbert til å benytte seg av et noe større instrumentarium.

Herbert er også blitt kjent for det som kalles «variasjons-sanger». Det handler om sanger som enten benytter refreng med forskjellig stilistisk uttrykk eller som blir variasjoner over samme melodi. Det er grunn til å nevne at Herberts beste operetter har kvaliteter som krever høyt kvalifiserte solister.

Med første verdenskrig kom enda et skifte i den amerikanske musikksmaken. Herbert så seg tvunget til å komponere i en enklere stil enn tidligere. Flere av hans senere verk viser påvirkning fra både foxtrot, ragtime og tango.

Victor Herbert kom til å spille en meget viktig rolle ved dannelsen av American Society of Composers, Authors and Publishers (ASCAP) og kjempet iherdig for at radiostasjoner skulle betale royalty for anvendelsen av både den populære og den klassiske musikken. Han ble innvalgt i The National Institute of Arts and Letters i 1908.

Verker i utvalg

Opera

  • Natoma, 1911
  • Madeleine, 1914

Operette

  • Prince Ananias, 1894
  • The Wizard of the Nile, 1895
  • The Serenade, 1897
  • The Fortune Teller, 1898
  • Cyrano de Bergerac, 1899
  • Babes in Toyland, 1903
  • It Happened in Nordland, 1904 (musikalsk komedie)
  • Mlle. Modiste, 1905
  • The Red Mill, 1906
  • Dream City, 1906
  • The Songbirds, 1907
  • The Prima Donna, 1908 (komisk opera)
  • Naughty Marietta, 1910
  • The Duchess, 1911
  • The Enchantress, 1911
  • Sweethearts, 1913
  • The Princess Pat, 1915
  • Eileen, 1917
  • The Velvet Lady, 1919 (musikalsk komedie)
  • The Girl in the Spotlight, 1920
  • The Dream Girl, 1924 (musikalsk komedie)

Orkester

  • Serenade for string orchestra, op. 12 (1884)
  • Irish Rhapsody (1892)
  • Suite Romantique, op. 31 (1900)
  • Hero and Leander, op. 33 (1901)
  • Woodland Fancies, suite op. 34 (1902)
  • Columbus, suite op. 35 (1904)
  • Indian Summer: An American Idyll (1919)
  • Three pieces for string orchestra (1912–1922)
  • Suite of Serenades (1924)

Cello og orkester

  • Suite, op. 3 (1882)
  • Konsert nr. 1 i D-dur, op. 8 (1882)
  • Légende (1893)
  • Konsert nr. 2 i e-moll, op. 30 (1894)

Cello og klaver

  • Berceuse (1884)
  • Scherzino (1885)
  • Three pieces (1900–1906)
  • La Serenata (1911)
  • Alla Mazurka
  • Bagatelle
  • Polonaise

Fiolin og klaver

  • A La Valse (1915)
  • Canzonetta, op. 12, nr. 4 (1928)
  • Little Red Lark (et arrangemang av en gammel irsk melodi)
  • Mirage

I tillegg kommer klaverstykker, kor- og solo-sanger samt en kantate.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg