dialekter i Vestfold

Vestfoldmål har tjukk l i ord der skriftmålet har l eller rd, for eksempel: soL, fjøL og boL (bord)og gåL (gård).

I tillegg til jamvektsloven (se ovenfor) utgjør forskjeller i tonegangen (ordtonen, musikken) et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter. Det gjelder ord som soLa, boka, senga og døra. Vestfold-dialekten har som de andre østnorske dialektene lav tone først i i slike ord, og tonen stiger mot slutten av ordet (dette bli kalt lavtone-dialekter). Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter).

Diftongene ei, øy og au har i bygdemålet blitt til æi, øy og æu (ævv): læi, stæin, øy, røyk, sæu/sævv (sau), hæuk/hævk (hauk).

Diftonger foran to eller flere konsonanter blir forenkla til e, ø, ø, for eksempel fett, trøtt, høst. Det vil si at dialektene i Vestfold har veksling mellom diftong og monoftong i noen ord: ræin (ren), men rænske (renske), pLøye, men pLøksle. Slik veksling kan ein også få under bøying: reise – ræste (reise – reiste), græi – grætt (grei – greitt).

En forskjell mellom bygdemålet og kystmålet er den utstrakte bruken av æ-lyden i bygdemålet i ord som kæLv (kalv), hæLm (halm), skvæLpe (skvalpe), ærm (arm), hærv (harv), ærbe (arbeid), læbb (labb), stægg (stegg, fugl) og så vidare. I kystmålet heter det kaLv, haLm og skvaLpe. Slike former kommer nå også inn i bygdemålet.

Bygdemålet har æ-uttale i næbb, rædd, ægg, bægge, kvæll, hælle, sæng, pænger, præst, slæppe og mange flere. I disse orda har kystmålet e-uttale (nebb, redd, egg og så vidare).

I bygdemålet er det faste regler for fordelinga av æ, a og e. Det heter for eksempel knapp, natt, mann, men temme, jente, fest. Det er som regel lyden etter vokalen som bestemmer uttalen.

I bygdemålet heter det løkke, krøkke, pønt og tønn mot (u)lykke, krykke, stykke, lykt, pynt og tynn og så videre i kystmålet.

I både bygdemålet og kystmålet heter det trøkke, fLøtte, søtten, brøst, drøsse, krøss (kryss), løst, sønn (synd) og tøngde (tyngde).

Lydforbindelsen gv- i ord med eldre hv- er i bygdemålet ennå bevart i mange ord, for eksempel gvass (kvass), gvine (kvine), mens derimot et ord som hvit til vanlig har formen vit, sjelden gvit.

Bygdemålet har æ-lyd i enden av ord som pipæ, kastæ (kastet), påsæ (pose), guttæne, rasæne (rasende). Kystmålet har rein a-uttale i disse orda.

Bygdemålet har vokalen ø i ord som føLk (folk), gøLv (golv), støLpe (stolpe), høLme (holme), ørm (orm), kørv (korg), kørk (kork), døgg (dogg), trøll (troll), hølle (holde), bølle (bolle). Kystmålet har å-uttale her.

Substantiva har disse særtrekka i det tradisjonelle vestfoldmålet: hankjønnsorda har -ær og -ane i flertall, mens hunkjønnsorda har endingene -er og -ene. Bøyinga blir da slik:

• båt båten båtær båtane
• time timen timær timane

• skåL skåLa skåLer skåLene
• jente jenta jenter jentene

De svake verba kan i tradisjonelt vestfoldmål deles inn i to grupper, hvor den første gruppa har endelsene -e, -ær, -a, -a, mens den andre gruppa har endelsene -a, -er, -te, -t.

1. kaste kastær kasta har kasta (a-verb)
2. gLømme gLømmer gLømte har gLømt (e-verb)

En del verb som tidligere hørte til gruppe 2 med -te i preteritum, har vandra over til klasse 1. Det gjelder for eksempel verba ønske – ønskær – har ønska og fLøtte – fLøttær – har fLøtta. Overgangen til a-endelse i preteritum går inn i en allmenn tendens som vi i dag ser i østnorske dialekter.

Presens av sterke verb har former som biter, kryper, sitter, drekker, finner, kåmmer og sover.

I preteritum av de sterke verba er det slik at vestfoldske bymålsformer som brøyt (brøt), krøyp (krøp), sjøyt (skjøt), fLøyt (fløt), frøys (frøs) i dag brer seg til dialektene, tettstedene og bymåla på kysten, og til dels også til innlandsbygdene. I flere av bygdemålene kan en likevel høre den opprinnelige diftongen i preteritum; en hører da former som bræut og fLæut.

Partisippet av sterke verb har som hovedmønster rotvokal lik infinitivsvokalen i samme verbet: å bite – har biti, å krype – har krypi og så videre.

Endingsvokalen i partisippet av de sterke verba er /i/: bryti, drekki, finni, gråti, sitti, kåmmi. Slike partisippformer på /i/ er i dag ekspansive i bymåla i Vestfold.

Nektingsadverbet har i de indre bygdene former som ikke, inte, itte og i sør (Hedrum) den vestlige formen ikkje i gammelt mål.

Et viktig særtrekk i det tradisjonelle bygdemålet i Vestfold er kløyvd infinitiv (se jamvektsloven). Mye tyder i dag på at jamvektsinfinitivene som ender på -æ (eller -a), er på vikende front hos de unge også i det tradisjonelle bygdemålet. De tradisjonelle formene å sittæ, å lesæ, å bakæ blir nå til å sitte, å lese, å bake. Også hankjønnsformene en viljæ, en vanæ, en nævæ får nå e-ending. I det hele er det slik at mange ord og bøyingsformer med tradisjonelle endinger på -ær og -ane i dag får endinga -er og -ene. Eksempel er hestær blir hester, hestane blir hestene, styggære blir styggere, en bakær blir baker, kastær (nåtid) blir kaster og så bortetter.

Enstava intetkjønnsord har hatt denne tradisjonelle bøyinga i flertall: flere huser, alle husene. I dag er bøyinga slik: flere hus og alle husa.

Fremmedord som diskutere, stasjon og bensin har tradisjonelt hatt trykk på første stavinga i vestfoldmålet: ‘diskutere, ‘stasjon og ‘bensin. I dag får ord av dette slaget trykket plassert lenger ut i ordet: diskut’ere, stasjon’, bensin’. Denne endringa er nok kommet opp etter mønster av standardmålet.

Det er nok slik at både by- og bygdemål på Østlandet har en felles østnorsk klang bygget på intonasjon og trykkforhold. Dette er trolig en viktig betingelse for at dialektdrag i bymål og sentrumsmål på Østlandet har lett for å breie seg til både flatbygdmål og fjellbygdmål i den samme landsdelen. Denne prosessen vil også inkludere dagens vestfoldmål.