Vera Panova

Vera Panova var en russisk forfatter og journalist.

Panova fikk lite skolegang og var i stor grad selvlært. Hun begynte å arbeide som journalist allerede som 17-åring. Hennes første litterære verker var skuespill: Ilja Kosogor (1939) og I det gamle Moskva (V staroj Moskve, 1940), men hun ble først kjent med romanen Reisefeller (Sputniki, 1946), som hun mottok Stalinprisen for. Stalinprisen fikk hun også for sine følgende romaner, Krusjilikha (1947), om et industrisamfunn i Ural, og Den lyse bredden (Jasnyj bereg, 1949), om livet på et kollektivbruk. I Den lyse bredden holder hun seg strengt til den sosialistiske realismens krav om konfliktløshet, etter at hun var blitt anklaget for avvikende holdninger i den foregående boken.

Årstidene (Vremena goda, 1953) var den første poststalinistiske romanen i sovjetisk litteratur som tok opp enkeltmenneskets livsproblemer, samtidig som den kritiserer korrupsjon og maktmisbruk blant sovjetbyråkratene. Slik sett er den den første «tøværsromanen», og også en av de viktigste sett fra et litterært synspunkt. Deretter utgav Panova en serie barndomsskildringer, som i sin språklige enkelhet kan minne om Lev Tolstojs barndomsfortellinger. Inspirert av Russlands gamle historie er legendene i Ansikter ved daggry (Liki na zare, 1966).