Vénus Khoury-Ghata

Khoury-Ghata debuterte som lyriker i 1966 med samlingen Les Visages inachevés («De ufullførte ansiktene»). Året etter kom samlingen Terres stagnantes («Stillestående jord») som innebar et gjennombrudd for henne som lyriker. Etter dette har hun utgitt en rekke diktsamlinger, og flere av dem har oppnådd stor anerkjennelse. I 1997 samlet hun diktene hun var mest tilfreds med i Anthologie personelle. («Personlig antologi») som kom i ny utgave i 2009.

Av hennes diktsamlinger utgitt på 2000-tallet kan nevnes Alphabets de sable (2000, «Alfabeter av sand") »og Où vont les arbres? (2011, «Hvor går trærne hen?»). Særlig den siste av disse samlingene har befestet hennes omdømme som en av Libanons viktigste lyrikere. Khouy-Ghata har også utgitt diktsamlinger for barn, for eksempel La Voix des arbres (1999, «Trærnes stemme»).

Khoury-Ghata er også blitt meget kjent som romanforfatter. Romanene hennes er blant annet preget av stor variasjon når det gjelder emner. Hun debuterte som romanforfatter med Les Inadaptés («De utilpassede») som kom ut i 1971. En av de mest kjente blant de tidligste romanene hennes er Mortemaison (1986, "Dødshus"). Boken handler om en enke som forsøker å finne ut mest mulig om hvem hennes avdøde ektemannen virkelig var. Resultatet av undersøkelsene blir overraskende for henne, og også tragisk, men fortellingen inneholder på samme tid adskillige komiske elementer.

Les fiancés de Cap Ténès (1996 "De trolovede fra Cap Ténès") er en av Khoury-Ghatas mest kjente bøker. Det er en historisk roman fra tiden rundt år 1800. Fem unge franske kvinner som har levd i utlandet er på vei til sitt hjemland for å gifte seg. Men båten forliser, og de ender i Nord-Afrika. Her blir deres skjebner helt andre enn hva de selv hadde ventet for sine liv. Blant annet vil den unge jenta som skulle gå i kloster, til slutt ende som frihetskjemper.

I Une maison au bord des larmes (1998, «Et hus ved kysten av tårer») er hovedpersonene to søsken som i Beirut på 1950-tallet bor sammen med en tyrannisk far. Begge drømmer om å bli forfattere, men faren ødelegger fullstendig sønnens skaperevne og -vilje. Søsteren hans skriver derimot ned sin historie om en tragisk barndom og om broren som hun satte så høyt og mistet så tidlig. Denne boken regnes blant de mest selvbiografiske i Khoury-Ghatas forfatterskap, og også blant hennes mest engasjerende.

Sept pierres pour la femme adultère (2007, «Syv steiner til den utro hustru»), som er et angrep på steining av kvinner som har brutt ut fra ekteskapet, regnes også blant Khoury-Ghatas viktigste bøker.

I flere av Khoury-Ghatas seneste bøker er handlingen lagt til Sovjetunionen før Jernteppets fall. I Les derniers jours de Mandelstam (2015, «Mandelstams siste dager») er hovedpersonen den russisk-jødiske lyrikeren Osip Mandelstam. Han kritiserte Stalin i skriftene sine og derfor ble han tatt av dage av regimet.

Marina Tsvétaïeva: Mourir à Elabouga (2019, «Marina Tsvetajeva: Om å dø i Elabouga») skildrer skjebnen til en av Sovjetunionens store kvinnelige lyrikere på denne tiden. Tsvetajeva huskes nå først og fremst for sin intense kjærlighetslyrikk, men også hun ble den gang oppfattet som så politisk ukorrekt at hun ble henrettet i 1941.

Vénus Khoury-Ghata utgav i 2001 en novellesamling, Zarifé la folle («Zarifé, den gale kvinnen»). Hun har også utgitt samlinger med korttekster som billedkunstnere har illustrert.