Veneziabiennalen

Veneziabiennalen har vært viktig for bredere kjennskap til og aksept for en rekke uttrykk og kunstneriske bevegelser. I 1920 var biennalen viet impresjonistisk og postimpresjonistisk maleri, som på det tidspunktet fremdeles ble ansett som avantgarde-kunst, og to år senere ble en utstilling med afrikanske skulpturer presentert.

På grunn av andre verdenskrig ble ingen utstillinger arrangert mellom 1942 og 1948. Biennalen i 1948 inkluderte blant annet amerikanske Peggy Guggenheims betydelige kunstsamling, hvor kunstnere som Jackson Pollock og Mark Rothko ble vist for et europeisk publikum for første gang. Utstillingen førte senere til etableringen av museet Peggy Guggenheim Collection i Palazzo Venier dei Leoni i Venezia.

I 1950-årene ble flere av de abstrakte ekspresjonistene vist på Veneziabiennalen, og i 1964 en stor utstilling med amerikansk popkunst, hvor den da 38-årige Robert Rauschenberg ble den yngste vinneren av biennalens førstepris noensinne. I senere tid har blant annet Harald Szeemanns biennaler i 1999 og 2001 utmerket seg. Szeemann viet stor plass til asiatiske og østeuropeiske kunstnere, noe som kan ses som en manifestering av den globale samtidskunstens epoke.

Til tross for at strukturen med nasjonale paviljonger av mange blir ansett som utdatert, blir de nasjonale utstillingene møtt med stor interesse, og flere av dem har vakt oppsikt i løpet av biennalens historie. Gerhard Richters 48 portretter i den tyske paviljongen i 1972 blir gjerne omtalt som den anerkjente malerens gjennombrudd. Hans Haackes installasjon Germania samme sted i 1993 besto i å hogge opp bygningens marmorgulv fra 1938, da den opprinnelige paviljongen fra 1909 ble revet og en ny reist av nazistyret, og er et referanseverk innen institusjonskritisk kunst.

Også Jenny Holzers installasjon i den amerikanske paviljongen i 1990, Marina Abramovitsj' performance i den italienske paviljongen i 1997 og Shirin Neshats videoinstallasjon Turbulent i den iranske paviljongen i 1999 står i ettertid som betydningsfulle hendelser i Veneziabiennalens historie. I nyere tid kan nevnes Mike Nelsons rekonstruksjon av en labyrintisk bygård i Istanbul i den britiske paviljongen i 2011, Anne Imhofs performative verk Faust i den tyske paviljongen i 2017, og Rugilė Barzdžiukaitė, Vaiva Grainytė og Lina Lapelytės omforming av den litauiske paviljongen til en sandstrand i 2019, som fungerte som scenografi for den klimadystopiske operaen Sun & Sea.

Blant biennalens hovedkuratorer finnes navn som Germano Celant (1997), Harald Szeemann (1999, 2001) og svenske Daniel Birnbaum (2009). I 2005 ble spanske María Corral og Rosa Martinez de første kvinnelige kuratorene for hovedutstillingen. I 2015 ble nigerianske Okwui Enwezor, som blant annet hadde vært kunstnerisk leder for documenta-utstillingen i Kassel i 2002, første kurator fra det afrikanske kontinentet til å lede Veneziabiennalen.

Følgende norske kunstnere har representert Norge i Venezia etter andre verdenskrig:

• Kai Fjell, Stinius Fredriksen, Emil Lie og Sigurd Winge (1952)
• Edvard Munch (1954)
• Rudolph Thygesen (1958)
• Rolf Nesch og Knut Rumohr (1962)
• Hannah Ryggen (1964)
• Jakob Weidemann (1966)
• Gunnar S. Gundersen (1968)
• Arnold Haukeland (1970)
• Arne Ekeland (1972)
• Boge Berg, Steinar Christensen/Kristian Kvakland og Arvid Pettersen (1976)
• Frans Widerberg (1978)
• Knut Rose (1980)
• Synnøve Anker Aurdal (1982)
• Bendik Riis (1984)
• Bård Breivik og Marianne Heske (1986)
• Per Inge Bjørlo (1988)
• Per Barclay (1990)
• Bente Stokke (1993)
• Per Maning (1995)
• Sven Påhlsson (1997)
• Knut Åsdam (1999)
• Anders Tomren (2001)
• Kristina Bræin (2003)
• Matias Faldbakken (2005)
• Lars Ramberg og Toril Goksøyr & Camilla Martens (2007)
• Elmgreen & Dragset (2009)
• Bjarne Melgaard (2011)
• Lene Berg og Edvard Munch (2013)
• Camille Norment (2015)
• Siri Aurdal (2017)
• Ane Graff (2019)
• Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara, Anders Sunna (2022)
• Tze Yeung Ho (2024)

Norske kunstnere har deltatt i Veneziabiennalens hovedutstilling en rekke ganger. Jan Baker, Svein Finnerud, Knut Jørgensen, Per Kleiva, Reidar Rudjord og Nils Aas deltok i 1972, Kjell Erik Killi-Olsen i 1986, Bente Stokke i 1990 og Torbjørn Rødland i 1999.

Etter 2000 har Anawana Haloba deltatt i hovedkurator Daniel Birnbaums Making Worlds i 2009, Ida Ekblad i Bice Curigers ILLUMInazioni – ILLUMInations i 2011, og Frida Orupabo i Ralph Rugoffs May You Live in Interesting Times i 2019. I 2022 deltok Liv Bugge, Aage Gaup og Sandra Mujinga i kurator Cecilia Alemanis versjon av biennalens hovedutstilling og i 2024 Ahmed Umar i Adriano Pedrosas Foreigners Everywhere.