varmegjennomgangskoeffisient

Varmegjennomgangskoeffisient er en størrelse vi bruker for å karakterisere varmeisolasjonsevnen til bygningsdeler. Varmegjennomgangskoeffisienten er definert som den varmestrømtettheten som passerer gjennom en plan, lagdelt bygningsdel når forskjellen i lufttemperatur over bygningsdelen er 1 °C under konstante (stasjonære) forhold.

Varmestrømtetthet måles i watt per kvadratmeter (W/m²). Temperaturforskjellen oppgis i kelvin (K), der temperaturforskjell i kelvin er den samme som i grader celsius. Varmegjennomgangskoeffisienten angis derfor med dimensjon W/(m²K). I dag brukes symbol U for varmegjennomgangskoeffisienten og den kalles derfor ofte bare for «U-verdien». Tidligere (før 1980) ble den kalt «k-verdi».

I Bygningsteknisk forskrift har myndighetene gitt maksimalverdier for U-verdien for de forskjellige bygningsdelene. Disse kravverdiene er blitt stadig strengere, dvs. lavere, i løpet av de siste tiårene, som følge av økt fokus på bygningenes energieffektivitet. Dette har ført til jevnt økende isolasjonstykkelser i nye bygninger. På 1960-tallet var det for eksempel vanlig å isolere yttervegger med 100 mm mineralull, som ga en U-verdi på ca. 0,32 W/(m²K), mens det i slike vegger i dag er vanlig med isolasjonstykkelse minst 200 mm som gir U-verdi ca. 0,18 W/(m²K). Og mens en tradisjonell to-glass vindusrute ga en U-verdi på ca. 2,75 W/(m²K), kan en moderne, forseglet tre-glassrute gi en U-verdi helt ned i 0,6 W/(m²K).

U-verdien for en bygningsdel kan fastlegges ved beregning etter standardiserte metoder eller ved måling i laboratorium.

Det er hovedsakelig i følgende sammenhenger vi benytter oss av U-verdier:

• Som en generell karakteristikk av konstruksjoners varmeisolasjonsytelse.
• For kontroll mot Byggeforskriftens varmeisolasjonskrav.
• For beregning av varmeeffektbehovet for rom eller bygning, som grunnlag for dimensjonering av varmeanlegget.
• For beregning av energibehov til oppvarming som grunnlag for energiøkonomisk optimalisering.

Det er viktig å ha klart for seg at begrepet varmegjennomgangskoeffisient/U-verdi er knyttet til endimensjonale, stasjonære varmestrømsforhold. En U-verdi kan altså ikke benyttes for beregning av øyeblikksverdier av varmestrømmen når lufttemperaturen varierer. Over en tilstrekkelig lang tidsperiode gir imidlertid U-verdien et riktig bilde av gjennomsnittsforholdene.