Varangerhalvøya nasjonalpark
Varangerhalvøya nasjonalpark
Varangerhalvøya nasjonalpark
Av .
Varangerhalvøya
Verneområder på Varangerhalvøya: Nasjonalparken vist i oransje. Naturreservater i rødt, landskapsvernområder i grønt.
Varangerhalvøya
Lisens: CC BY SA 3.0
Storåsdalen
Storåsdalen
Storåsdalen

Varangerhalvøya nasjonalpark er en nasjonalpark i Båtsfjord, Vardø, Vadsø og Nesseby kommuner i Finnmark.

Faktaboks

Også kjent som
nordsamisk Várnjárgga álbmotmeahcci, kvensk Varenkinniemen kansalistaras

Den ble opprettet ved kongelig resolusjon i 2006, og har et areal på 1804 kvadratkilometer.

Høyeste punkt er Skipskjølen, 633 meter over havet. Persfjorden-Syltefjorden landskapsvernområde ligger inntil nasjonalparken på nordøstsiden og er naturmessig i alle henseender en del av nasjonalparken, men adskilt administrativt fra denne på grunn av veien mellom Vardø og Hamningberg.

Landskap

Varangerhalvøya er som et hvelvet skjold og er etter norske forhold et flatt viddelandskap med runde, steinete og langstrakte fjellåser og vide elvedaler. De tre største vassdragene er Jakobselva, Komagelva og Sandfjordelva med elver som alle har slake fall uten fosser. De indre og høyereliggende deler av parken er preget av store blokkmarker helt uten vegetasjon, dette understreker parkens arktiske preg. Det er ingen innsjøer eller større vann i parken, noe som er svært usedvanlig for et så stort område i Norge.

Klima

Nasjonalparken har et utpreget arktisk klima med en årsnedbør på mellom 500 og 650 millimeter. Gjennomsnittstemperaturen er omkring 8 °C i juli og omkring –4 °C i februar. Den relativt lave vintertemperaturen skyldes nærheten til havet på to sider.

Geologi

Kjøltindan
Kjøltindan
Kjøltindan

Hele nasjonalparken består av sedimentære bergarter, hvor berggrunnen for en stor del er dekket av løsmasser. Mot Varangerfjorden er det stort sett sandstein som er lite foldet, mens i nordøst mot Barentshavet er foldede basiske bergarter fra skifer til dolomitt, en kalkholdig bergart som gir opphav til en artsrik flora.

Under siste istid var halvøya dekket med en såkalt polar isbre, det vil si den var frosset til bakken og dermed uten bevegelser. Isen har derfor ikke lagt igjen noen endemorener, noe som forklarer den nesten totale mangelen på innsjøer og vann. Elvedalene er alle gravet ut av rennende vann, noe som forklarer deres påfallende avrundede profil. Enestående for nasjonalparken er omkring 3000 pyramideformede morener eller steinhauger, hvis dannelse ikke helt ut er forstått.

Vegetasjon

Øvre Sandfjorddal
Øvre Sandfjorddal
Øvre Sandfjorddal

Nasjonalparken befinner seg på den arktiske skoggrensen, og bare nederst i elvedalene er det kortvokst bjørkeskog. Stedvis langs de nedre elveløpene er det kratt av svartvier med enkelte trær med høyde over fem meter. Deres gjenvekst er sterkt hemmet av kraftig reinbeiting. I elvedalene er det vide gressenger og myrområder uten buskvegetasjon. Omkring 70 prosent av nasjonalparkens areal ligger over den høyalpine sonen og består av blokkmark uten karplanter og moser.

Flora

Artsmessig er floraen fattig, men har noen særpregede innslag av østlige arter som kom inn etter istiden, og som har sine eneste norske forekomster på halvøya. Kalkarve er bare kjent herfra, mens markmjelt er kjent vestover til Porsanger. Altaihaukeskjegg er enestående ved at den har sin eneste europeiske forekomst i denne nasjonalparken.

Pattedyr

Fjellrev
Fjellrev i sommerpels
Av /NTNU.
Lisens: CC BY 2.0

Polarrev eller fjellrev og røyskatt er de eneste rovpattedyrene innenfor parken, hvor det også beiter omkring 2000 reinsdyr om sommeren. Det er en liten elgstamme i parken, mens hare og noen arter av smågnagere er de andre planteetende pattedyrene.

Fugler

Nasjonalparken har et rikt fugleliv med rovfugler som havørn, dvergfalk, fjellvåk og jaktfalk. Under lemenår ruger det også mange snøugler i parken. På myrene er det hekkeområder for flere vadefugler, og i elvedalene er det kjente hekkesteder for sjeldne arter som sædgås og dverggås, foruten mange arter av ender.

Biodiversitet

Nasjonalparken har lav biodiversitet på grunn av det arktiske klima og at cirka 70 prosent av nasjonalparken består av impediment, det vil si ur, helt blottet for vegetasjon. Det er bare blant fugler det er litt høyere diversitet, noe som skyldes nærheten til havet med sine sjøfugler som utgjør en vesentlig del av maten til rovfuglene.

Turmuligheter

Det er ingen klopper/broer eller merkede stier i nasjonalparken, men en serie med små ubetjente og åpne hytter (opprinnelig telegrafinspeksjonshytter) fra Komagdalen til Oarddojavrri, hvorfra det er en kort grusvei til riksvei 891 ned til Båtsfjord. Telegrafhytta nederst i Sandfjorddalen er av samme type og ligger om lag to timers gange fra Syltevannsmoen, hvor det er en dårlig grusvei inn fra fylkesveien mellom Hamningberg og Vardø.

Adkomst

E75 langs Varangerfjorden til Vadsø går nærmest parallelt med grensen til nasjonalparken og her er det daglig bussforbindelse, det samme gjelder riksveiene til Berlevåg og Båtsfjord på nordsiden. Veien langs Barentshavet til Hamningberg ligger inntil grensen til Persfjorden–Syltefjorden landskapsvernområde, og her må en bruke egen bil eller drosje fra Vardø.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ryvarden, Leif (2009): Norges Nasjonalparker: Seiland og Varangerhalvøya, Gyldendal Forlag.
  • Ryvarden, Leif (2010): Norges nasjonalparker, Cappelen Damm forlag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg