Vang stavkirke

Schiertz’ oppmålinger og tegninger viser at stavkirken ved rivingen hadde et bredt, rektangulært skip med et mindre, rektangulært kor. Kirken hadde bratt, skifertekket saltak, dels nyere kledning og vinduer. Stavkonstruksjonen var reist over tre grunnstokker på steinfyllinger på tvers av lengderetningen, to under skipet og én under veggen mellom skipet og koret. Langveggenes sviller lå oppå grunnstokkene, med en stav i hvert hjørne, stående planker og avsluttet med stavlegjer oventil. Mot koret hadde skipet et par mellomstaver som tok opp korets langvegger. Koret hadde tilsvarende konstruksjon som skipet, med et par hjørnestaver, sviller og stavlegjer. Korskillet var markert med en stav på hver side av midtgangen.

Kirken hadde en uvanlig løsning med fire frittstående staver, plassert som et kvadrat midt i skipet. Stavene var parvis avbundet med tenger på tvers til langveggenes stavlegjer. Tengene var avstivet med bueknær som dannet to buerekker på tvers. Over himlingen var hvert par avstivet med andreaskors. Øverst var de frittstående stavene igjen bundet sammen med bjelker som bar et oppbygg avsluttet under takverket, trolig en konstruksjon som hadde båret en takrytter eller et klokketårn. Takverket besto av to typer sperrebind som vekslet i jevn rytme: enkle sperrer mellom fulle sperrebind med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene var festet i langveggenes stavlegjer og avstivet med horisontale bueknær.

Tegningen til Schiertz viser et kirkerom med flat himling, innelukkede kirkebenker og vinduer på sørsiden. Veggen mellom skipet og koret ser ut til å ha vært delvis åpen, muligens med brystning på begge sider av midtgangen. Over åpningene er det satt inn bueknær mellom stavene på tilsvarende måte som buerekkene på tvers i skipet.

Koret hadde hvelvet, malt himling fra omkring 1300, med blant annet dommedagsmotiver og en framstilling av legenden om Sankt Hallvard. Her var også malt et våpenskjold med tre sverd på blå bunn, muligens merket til giveren. Sokneprest Herman Ruge beskrev et liknende minneskjold i kirken i 1750. Det skal tilhørt ridderen Sigvat av Leirhol. Han var sysselmann og riksråd og skal ha blitt slått i hjel i et bondeoppløp omkring 1340. Kortaket i Vang er ett av fire kjente dekorerte tønnehvelv fra norske stavkirker. Det gikk tapt etter flyttingen.

Inngangene til kirken var rammet inn av utskårne portaler, en i vest og tre i sør, den ene i våpenhuset. I løpet av sommeren 1841 var kirken demontert og de utvalgte delene merket og pakket. En skisse som viser kirken delvis demontert, er merket «Zeichnung für alles was nach Deutschland kommt». Det ser ut til å ha vært det meste av kirkebygningen, men uten inventar, vinduer og nyere kledning. Takene er også utelatt, men et sett sperrer ble sendt med som mal for gjenreisningen.

Planer om sledetransport på vinterføre ble droppet. I stedet ble det kløv og kjerre over Filefjell, ned kleiver og elvegjel gjennom Lærdal til fjorden. De lengste bygningsdelene var over 9 meter lange og over 200 kilo tunge. Det må ha vært noen etapper underveis som ikke står tilbake for senere tids spesialtransporter – forskjellen er at det ble gjort med rene hestekrefter og håndmakt.

På Lærdalsøyri ble kirken lastet om og seilt til det daværende Stettin, dagens Szczecin. De lengste delene måtte surres på dekk. Seilasen tok to måneder, forsinket av gjentatte uvær.

I Stettin ble kirken igjen lastet om og ført til vinterkvarter i Berlin. Kongens planer om å sette opp kirken i Potsdam var i mellomtiden fordunstet. I stedet ble det bestemt å gjenreise den i det daværende Brückenberg, ikke langt fra et av kongens sommerslott. Der var det en protestantisk menighet som hadde lang kirkevei.

Sommeren 1842 ble materialene nok en gang lastet om og seilt på flåte opp Oder til Aufhalt, Przystan på polsk. Ni lass ble kjørt med hest og vogn i kolonne opp til kirkens endelige bestemmelsessted, drøyt 900 meter over havet. Hvor mye som forsvant underveis, er uvisst, men det dekorerte tønnehvelvet fra koret kom aldri fram. Det ble igjen i Berlin, der en rekke forsøk på å oppspore det, senest i 1992, har vært forgjeves.

Kirken ligger på et delvis opparbeidet platå i dalsiden i utkanten av bebyggelsen i Karpacz. Utsikten er vid over fjellene og dalbunnen nedenfor. Kirkegården er parkmessig opparbeidet og med et slankt, høyreist klokketårn i granitt tett inntil kirken på sørsiden. Det er ikke mye som minner om slik kirken sto i Vang.

Kirken er orientert på vanlig måte med koret mot øst. Takene over skipet og koret er spontekket og har mønekammer og dragehoder. Midt over skipet står en takrytter, en fritt gjendiktet variant av Borgunds. I øst har koret fått en stor apsis med kobbertekket hjelm gjennombrutt av høye, smale vinduer med arker. Noen apsis er ikke kjent fra Vang, men på en av Schiertz’ tegninger er det en steinlegging med bueform øst for koret. I dag løper det en svalgang med blyglassvinduer i arkadene rundt det hele. Veggene i skipet og koret har også vinduer hele veien rundt. Skipet har innganger i sør og vest som i Vang, og i tillegg er det dør i nord. Også buefeltene i portalene har fått overlysvinduer.

Innvendig er det lettere å dra kjensel på kirken fra Schiertz’ tegninger. Midt i skipet står de fire stavene sammenbundet med bueknær og tenger og med himling over. Korskillet likner også mye, det har staver på hver side av midtgangen og åpning med buefelt mot hjørnestavene i koret. I vest har skipet galleri som i Vang. Interiøret preges av eikeådret panel, umalt treverk og enkle kirkebenker. De dominerende dekorative elementene er de utskårne kapitelene på stavene og ikke minst den høyst uvanlige løsningen: Portalene i nord og sør er snudd med dekoren inn mot kirkerommet.

Kirken er uten tvil sterkt ombygd. Det er høyst usikkert hvor mye av materialene og delene som ble brukt ved gjenreisningen, og hva som i det hele tatt kom fram i brukbar stand. Kirkens hovedvolumer, skipet og koret, har omtrent samme størrelse som før flyttingen. Utformingen av de synlige delene av sviller og stavlegjer er imidlertid ulik tegningene til Schiertz. Enten er de bearbeidet og omformet, eller så er det laget nye etter gamle mål. De frittstående stavene med utskårne kapiteler er de opprinnelige, men to av dem har nyere innskjøtte baser. De bærer i dag en underbygning for skipets takrytter. I hvert fall tre av de fire hjørnestavene i skipet er opprinnelige, den fjerde i sørvesthjørnet er usikker, og det samme er den nordøstre hjørnestaven i koret.

Alle stavene i korskillet har utskårne kapiteler, og de har vært antatt nye. Trolig er også skipets mellomstaver mot koret nye. De har i dag sirkulært tverrsnitt, mens de på Schiertz’ tegninger er tilnærmet trekantete. Stavene på begge sider av midtgangen er også antatt å være nyere. De har imidlertid samme utforming som på Schiertz’ tegning, og følger inndelingen med tre buer slik kirken sto i Vang. Selv om dekoren på kapitelene er fra 1840-årene, er det godt mulig at korskillestavene er de opprinnelige.

I transportlistene omtales flere deler som skadet. Hva som skyldes transporten, og hva som er elde og spor av ombygginger, er uvisst. Vi vet lite om hva som kom fram, og hva som eventuelt ble kassert. Flere planker og bueknær ser ut til å ha blitt gjenbrukt, men omfanget er usikkert. Anslagsvis skal bare 16 av de hundrevis av bygningsdelene være uomtvistelig opprinnelige. Dette er et minimumstall og gjelder synlige bygningsdeler. Mye kan skjule seg under nyere panel, og deler kan ha blitt bearbeidet på nytt da kirken ble gjenreist.

Det har vært reist spørsmål om kirken i dag i det hele tatt kan sies å være en stavkirke. Om så er, er det fremdeles ubesvart i hvilken grad den er «norsk». Kan hende er det viktigere om det med utgangspunkt i dagens kirke er mulig å få svar på hvordan den opprinnelig ble bygd.