Faktaboks

Offisielt navn
Det kongelige norske Saltverk
Også kjent som

Valøe-Saltverk

Walløe-Saltverk

Stiftet
1739
Nedlagt
1861

Vallø Saltverk var en norsk produsent av salt beliggende på halvøya Vallø i Tønsberg.

I de vel hundre årene selve saltverket var i drift (1742–1853) ble det i alt produsert en anselig mengde salt. Selv om dette saltet på langt nær var tilstrekkelig til å dekke landets behov, var det en god hjelp. Noen god forretning for staten eller de senere private eiere ble det ikke i det lange løp, men bedriften sysselsatte mange personer, som hadde et ganske bra utkomme.

Vallø saltverk ble i den første tiden kalt Det kongelige nordiske saltverk, senere Det kongelige norske saltverk, men Vallø saltverk ble det alminnelige navnet på verket. I dagligtale er Vallø blitt kalt Verket helt opp til vår egen tid.

Etablering

Vallø Saltverk ble startet for å forsyne kongeriket Danmark og Norge med havsalt. Det var tyske Joachim Fridrich von Beust som i 1739 fikk kontrakten med å anlegge verket.

En saltmester, en gradermester og ti tømrere ble sendt fra Tyskland får å sette opp det nye anlegget. To graderhus ble bygget til for å fordampe saltet. Disse var hver 600 meter lange og 10 meter høye. Driften og saltutvinningen påbegynte i 1742.

Meningen var at det nye saltverket, som i sin tid var det eneste i sitt slag i Norden, skulle produsere det saltet man trengte i begge riker, men så langt nådde man aldri. Under store deler av saltverkets levetid var det behov for å innføre betydelige kvanta salt både til Norge og Danmark.

Administrasjon

Portrettmaleri
Jacob Lerche var en dyktig forvalter ved saltverket fra 1761 og utover. Portrettbilde er malt av Matthias Stoltenberg.

Direktøren var ofte fraværende. Det var derfor saltforvalteren som i hans sted stod for den daglige driften. I 1758 ble saltverket lagt under overbergamtet. I 1776 ble Jacob Lerche, som hadde virket som regnskapsfører siden 1761 ansatt som ny forvalter. Med dette inntrådte en stor forandring i verkets drift.

Lerche var en evnerik mann. Under hans dyktige ledelse gikk verket fram til å bli en meget betydelig bedrift. Produksjonen steg til det flerdobbelte. Denne økningen skrev seg også fra at det fra oktober 1774 ble anvendt engelsk steinsalt til å forsterke saltgehalten.

Salttilvirkningen

I saltverkets tid varierte saltholdigheten ved Vallø, etter årstidene og værlaget. For å fremstille salt av dette svake saltvannet forsøkte man å fjerne så mye som mulig av det søte vannet. Dette skjedde ved en omstendelig prosess som ble kalt gradering. I 1790 var det 7 kokehus med i alt 10 panner av jernblikk. Ved hvert kokehus var det et tørkekammer, og derover et magasin. Selve saltkokingen var også en ganske innviklet prosess, som tok opp til 72 timer. Før oppløst steinsalt ble tilsatt tok kokingen opp til 90 timer.

Når det ferdigkokte saltet ble tatt ut av pannen, ble det helt i kjegleformede kurver av trespon og satt på renner over pannene i kokehusene, for at laken kunne renne bort. Så ble kurvene brakt til tørkekammerne og senere til magasinet, men her trakk saltet til seg fuktighet igjen. Det var umulig å holde saltet helt tørt så nær sjøen, og det svant derfor hurtig inn. Kjøpmennene klaget over det store svinnet i Vallø-saltet.

Til saltkokingen ved verket gikk det med store mengder ved. I den første perioden gikk det med omtrent 3000 favner med 4 fot lang ved årlig. Etter hvert ble det også benyttet torv til brensel. I likhet med jernverkene ble også saltverket utstyrt med en såkalt cirkumferens.

Som statseiendom var saltverket fritatt for toll og skatter, men det måtte betale greveneJarlsberg en årlig avgift av 25 tønner salt.

Funksjonærer og arbeidere

Vallø kirke

Vallø kirke, oppført 1782, var saltverkets kirke. Kirken ble overdratt til Sem kommune i 1982.

Vallø kirke
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Så snart arbeidet med anlegg av det nye saltverket tok til, strømmet det arbeidsfolk til fra mange kanter av landet, også fra Danmark og Tyskland. De arbeidere som hadde vært en viss tid i verkets tjeneste eller deres etterlatte koner og mindreårige barn fikk pensjon, og bodde da helst på verkets egne gårder.

De fleste arbeiderne bodde på selve Vallø, men også mange bodde på de gårdene eller plassene som hørte til verket. Noen arbeidere bodde på andre nærliggende gårder. I nødsår søkte mange mennesker til saltverket for å få noe å leve av.

Saltverket innstilte driften i 1818. Dette rammet funksjonærer og arbeidere meget hardt. Da de nye eierne overtok driften i slutten av 1819, ble arbeidsstokken redusert fra cirka 90 til rundt 75 mann.

Vallø saltverk som privat eiendom

I 1819 overtok Carl Stoltenberg 17/32 parter av verket, Niels Otto Bull 9/32 og N. J. Conradi 6/32. Senere overtok noen slektninger mindre parter. De nye eierne gikk straks i gang med å reparere den forsømte bedriften og sette den i gang igjen. For å sikre seg mot tap som følge av brann ble verkets bygninger brannforsikret. Branntakst ble holdt 21. februar 1820. I denne er alle de bygningene som den gang var på Vallø tatt med, 70 bygninger i alt.

Det finnes ikke nøyaktige oppgaver over saltproduksjonen i årene 1820–1830, men det opplyses at det innenlands ble solgt rundt 10 000 tønner årlig. Hertil kom så det kvantum som ble utført. I 1826 ble det produsert 25 000 tønner.

Blumer & Tschudy – ny drift i saltverket

I 1831 overtok det sveitsiske handelshuset Blumer & Tschudy i Kristiania driften. Blumer & Tschudy drev engrosforretning med kaffe, sukker og huder. Denne forretningen ble flyttet ned til Vallø, og straks etter til Tønsberg. Saltverket ble satt i gang igjen. Saltproduksjonen ved verket var betydelig til 1840. Senere gikk den sterkt tilbake. I 1853 opphørte saltproduksjonen helt.

Peter Blumer og Melchior Tschudy drev bedriften med hell i mange år. Dette kom blant annet av at de hadde fått et fordelaktig kjøp på verket og de hadde stor driftskapital å arbeide med. Bygningene var ganske gode ved overtakelsen.

I 1861 overleverte handelshuset Blumer & Tschudy på Vallø Saltverk sitt bo til skifterettens behandling. Saltverket med tilhørende bomullsspinneri, bygninger og eiendom ble etterpå solgt på auksjon for 18 000 spesidaler.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bredt, D. E. (1790). Beskrivelse over Walløe-Saltverk, beliggende i Jarlsberg Grevskab i Norge, en halv Miil fra den ældgamle Kiøbstæd Tønsberg, Johan Frederik Schultz, Hof- og Universitetsbogtrykker
  • Fett, Harry (1953). Industriredet fra enevoldstiden, Grøndahl & Søns boktrykkeri
  • Erichsen, Ulf og Jon Erik Berg-Hansen (1995). Vallø, verket og menneskene : en historisk oversikt over Vallø, Teigen Trykk

Faktaboks

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg