Valentin Rasputin

Rasputin studerte ved det historisk-filologiske fakultet i Irkutsk og arbeidet noen år som journalist før han i 1961 debuterte med sin første fortelling.

I de første novellesamlingene beskrev han Sibirs natur og mennesker i en lyrisk og romantiserende stil, som blant annet i Jeg glemte å spørre Ljosjka (Ja zabyl sprosit u Ljosjki,1961) og Et menneske av denne verden (Tsjelovek s etogo sveta, 1965). I senere samlinger og i fortellingene Penger til Marija (Dengi dlja Marii, 1967) og Den siste frist (Poslednij srok, 1970) står han frem som en nostalgisk, men samtidig krast realistisk skildrer av den russiske landsbyens og dens ofte hjelpeløse menneskers skjebne under sovjetsystem og industrialisering.

I romanen Lev og husk (Zjivi i pomni, 1974, norsk overs. Aldri glemme, 1978) skildres en desertørs tilværelse i en sibirsk landsby de siste krigsmåneder, og i romanen Avskjed med Matjora (Prosjtsjanie s Matjoroj, 1976, norsk overs. 1979) en landsby som også bokstavelig går til grunne. I begge disse verkene er erindring, nødvendigheten av å huske forfedrene og de ting som gir livet mening, et hovedmotiv. Fortellingen Brannen (Pozjar, 1984, norsk overs. 1988) skildrer vanstyret i provinsen i Sovjetunionen.